Per slutten av november holder mange av landets barnehager og skoler åpent, og ansatte som må ta kollektivtransport til og fra jobb, må naturligvis innrette seg etter påbudet om munnbind. Hvem er det egentlig som da skal betale for disse munnbindene? Er det den ansatte selv, eller må arbeidsgiver ta utgiften?

Reisen til og fra jobb skjer på arbeidstakerens fritid

I arbeidsretten går det et grunnleggende skille mellom arbeidstid og fritid. En ansatt plikter ikke å jobbe på fritiden, og kan da heller ikke instrueres av arbeidsgiver. Motsatsen er at arbeidsgiver ikke har noe ansvar for den ansatte.

For en ansatt med fast oppmøtested, det vil si en arbeidsplass der man møter fast, regnes reisen til og fra jobb som fritid. Det er opp til hver enkelt hvor de vil bosette seg, og hvis man har gjort seg avhengig av å ta et transportmiddel til og fra jobb som koster penger, må man dekke utgiften selv. Arbeidsgiver kan av egen velvilje betale for månedskort eller bompenger, men er ikke forpliktet til det.

Hva da med ansatte i barnehage og skole som må møte på jobb? Må de som tar kollektivtransport, betale for munnbindene sine selv?

Skillet mellom arbeidstid og fritid tilsier at den ansatte må betale munnbindene sine selv; det er tross alt snakk om en utgift til noe den ansatte gjør på fritiden sin. Vi mener imidlertid at det er en litt for enkel tilnærming. Mens den ansatte har påvirkningskraft over reiseutgiftene sine, blant annet ved å velge en arbeidsplass i nærheten av eller langt unna hjemmet, så har ikke vedkommende noe annet valg enn å innrette seg etter et påbud om bruk av munnbind på kollektivtransport. De aller fleste vil nok også være enige i at det var vanskelig å forutse påbudet som nå gjelder. Der den ansatte da ikke har noe annet valg enn å møte på arbeidsplassen, mener vi det er rimelig at arbeidsgiver dekker utgiftene til munnbind.

I tillegg har arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven et ansvar for å sikre arbeidstakeren personlig verneutstyr der det ikke kan tas andre forholdsregler for å oppnå tilstrekkelig vern om liv og helse. Selv om regelen ikke direkte gjelder her, nettopp fordi jobbreisen er fritid, så er regelen et uttrykk for arbeidsgivers generelle omsorgsplikt for sine ansatte. Der den ansatte må møte på jobb, tilsier omsorgsplikten at arbeidsgiver dekker utgiftene til munnbind, særlig når påbudet er innført av hensyn til liv og helse.

Sunn fornuft

Det er i arbeidsgivers interesse at arbeidstaker unngår sykdom og karantene, og påbudet om munnbind har nettopp det som formål. En ansatt som mistenker å være smittet av koronaviruset, skal ikke møte på jobb og vil derfor være forhindret fra å utføre arbeid. Karantenebestemmelsene innebærer at sykdom hos én ansatt kan sette hele arbeidsplassen ut av drift.

Fra et økonomisk perspektiv er det derfor åpenbart fornuftig at arbeidsgiver dekker utgiftene til munnbind for å unngå utvilsomt større utgifter ved eventuell sykdom hos den ansatte. Også hensynet til barnets beste tilsier at arbeidsgiver betaler for munnbind. Smitte hos en ansatt i barnehage eller skole kan føre til at hele barnegrupper eller skoleklasser settes i karantene. En av erfaringene fra da skolene var stengt i våres, er at enkelte elever opplevde at hjemmeskole gikk negativt ut over både livskvaliteten deres og hvilket utbytte de hadde av opplæringen.

Vi mener altså at arbeidsgiver må betale for munnbindene som den ansatte må bruke på reisen til og fra jobb. Noe annet fremstår som lite omsorgsfullt og om ikke annet, personalpolitisk uforsvarlig.

Artikkelen stod på trykk i Utdanning nr. 14/2020