Når Unio møter arbeidsgiversiden til tarifforhandlinger, ligger frontfagsmodellen i bunn – konkurranseutsatt industri forhandler først og danner en norm for påfølgende tariffoppgjør.

Statistikk viser at fjorårets oppgjør ga ansatte i privat sektor større lønnsvekst enn normen som ble anslått for frontfaget – og mer enn Unios medlemmer og andre i offentlig sektor fikk.

– Det kan illustrere at den anslåtte normen fra frontfaget ikke er en fasit, men en retningsgivende norm over tid, sier Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet og forhandlingsleder i Unio kommune.

Viser det seg i ettertid at anslått norm ble overskredet i konkurranseutsatt industri, er det en del av grunnlaget for lønnsforhandlingene i offentlig sektor i det påfølgende mellomoppgjøret.

– Frontfagsmodellen medfører at argumentasjonskraften vår og styrken i vår mobilisering blir enda viktigere, sier Handal.

Han er åpen på at modellen er tilsiktet disiplinerende, at den byr på klare utfordringer og tidvis har skapt vanskeligheter:

– Men vi skal ikke la oss lamme av den. Våre tariffoppgjør er en del av fagbevegelsens demokratiske oppdrag og funksjon, er med på å bestemme hvor store forskjeller det blir og på å bygge opp, eller rive ned, folks tillit til institusjoner og styring. Og på å sikre grunnlaget for nasjonens inntekter og dermed fundamentet for velferdsstaten, sier Handal.

Retningsgivende

Enkelt fortalt innebærer altså modellen at lønnsoppgjør innrettes etter oppgjør i konkurranseutsatt sektor i industrien for å sikre eksportindustrien Norge er avhengig av. Både andre deler av næringslivet og offentlig sektor forventes å tilpasse seg lønnsevnen herfra.

– Slik fremkommer en norm som er retningsgivende for påfølgende tariffoppgjør. Og normen har det med å være i knappeste laget, understreker Handal.

Det er feil at frontfagsmodellen ensidig skal sikre konkurranseutsatt næring i privat sektor, mener han.

– Det er viktig, men ordningen skal også sikre likeverdig lønn og likeverdige muligheter for rekruttering til både offentlig og privat sektor, sier han, og viser til hvordan pandemien har synliggjort det tette forholdet mellom privat og offentlig sektor.

Et eksempel er at når smitteutbrudd stenger barnehager og skoler, så får også næringslivet problemer.

– Det er en god grunn for balansen mellom offentlig og privat, og det er at ingen av sektorene kan eksistere uavhengig av hverandre. Verdiskapingen i det offentlige er like avgjørende for et velfungerende samfunn som den i det private. Bedre utdanning og helsetjenester bidrar til høyere verdiskapning og sysselsetting i hele samfunnet.

Alternativer

I rapporten «Den norske modellen og relativt lønnsnivå» fra Samfunnsøkonomisk analyse drøftes frontfagsmodellen og hvordan den har påvirket Unios grupper.

– Den forteller blant annet hvor krevende det er å rette opp lønnsmessige skjevheter i offentlig sektor når det skal skje innenfor en frontfagsmodell, sier Handal.

Kort forklart pekes det på tre alternativ:

• Noen grupper prioriteres ved at andre får mindre, slik at ramma overholdes.
• Det gis tillegg til enkeltgrupper utenom rammen. Økte lønninger kan finansieres ved økte skatter, redusert offentlig tjenestetilbud, økte budsjettunderskudd eller en kombinasjon av flere av disse.
• Beregningsgrunnlaget for frontfaget endres, ved at også eksport av tjenester regnes inn.

Handal mener det første alternativet er det eneste som ikke truer frontfagets disiplinerende rolle, fordi samlet lønnsvekst blir innenfor ramma:

– Det er vanskelig å realisere fordi gruppene som skal få mindre selvsagt vil protestere. De to andre vil innebære at ramma i realiteten økes, enten ved at den omgås eller utvides. Det tredje alternativet øker ramma for lønnsvekst i hele samfunnet og er mindre egnet til å rette opp relative lønnsskjevheter, eksempelvis for offentlig ansatte med høyere utdanning. Dette systemet skal vi så og si måle krefter med i de oppgjørene som ligger foran oss, poengterer Handal.

– Normering

På midten av 1960-tallet hadde Norge hatt 20 år med økonomisk vekst. Økende sysselsetting, konkurranseevne og inflasjon var blitt viktigste utfordring i økonomisk politikk. Frontfagsmodellen ble satt på papiret av økonom Odd Aukrust, daværende SSB-sjef, og et utvalg. Modellen ble etablert i forhandlingene i løpet av tiårene etter krigen.

– Både arbeidstakersiden og eierne får del av en produktivitetsgevinst, og modellen sees på som det som gir beste makroøkonomiske resultater. Ved å knytte seg opp mot kostnadsutviklingen hos handelspartnerne, opprettholder vi konkurranseevnen og arbeidsplasser består, sier forsker Kristine Nergaard i forskningsstiftelsen Fafo om frontfagsmodellen.

– Bransjene i frontfaget er små, men får stor betydning også for oppgjør i offentlig sektor. Hvorfor?

– Blir lønnsveksten høyere i andre sektorer får man et lønns- og prispress på konkurranseutsatt sektor – som igjen kan føre til at konkurranseevnen svekkes fordi da må konkurranseutsatt sektor også betale høyere lønn og mer for tjenester.

Modellen kan frustrere ansatte i offentlig sektor, fordi lønnen ikke skal øke mer enn ramma, men den sier ikke at alle skal få like tillegg, ifølge forskeren:

– Det skal forhandles, man snakker da om en normering. Det kan være en omfordeling innen sektorene. Det er mye å forhandle om innenfor ramma.

Neergaard sier frontfagsmodellen har bidratt til lønnsutjevning i både offentlig og privat sektor, og har vært bra for lavtlønngrupper:

Gunstige løsninger i forhandlingsveien er blitt utvidet til dem som forhandler i etterkant. Utfordringen er at det er vanskelig å få til betydelige lønnsløft til enkeltgrupper.
Forsker Kristine Nergaard, Fafo

Det er pågående debatt om modellen, og på 2000-tallet har tre offentlige gjennomganger konkludert med at den er viktig for norske lønnsoppgjør og økonomien. Finnes ikke alternativer?

– En helt desentralisert lønnsdannelse, der den enkelte forhandler ut fra egen markedsmakt på bedriftsnivå, eller med den enkelte uten sentrale rammer, er mulig å se for seg. Noen land har det, men slike modeller gir gjerne større lønnsforskjeller, sier Nergaard.