Til bekymrede foreldre

Thore Johan Nærbøe synes det gjør dypt inntrykk å lese innlegg fra foreldre i avisen. - Å ha barn hjemme som ikke får det tilbudet en har krav på, eller den oppfølgingen de trenger, er en situasjon ingen av medlemmene i Utdanningsforbundet ønsker, sier han.

Thore Johan har svart foreldre som i Oppland Arbeiderblad uttrykte stor frustrasjon over streikesituasjonen. Svarinnlegget, som står på trykk i Oppland Arbeiderblad i dag kan leses i sin helhet her:

Til Mette og Petter Lid, til Sissel Morken Gullord, til bekymrede foreldre.

Det gjør dypt inntrykk å lese innleggene som dere har sendt til Oppland Arbeiderblad og som er publisert 5.- og 6. september. Å ha barn hjemme som ikke får det tilbudet de har krav på eller som ikke får den oppfølgingen de trenger, er en situasjon ingen av medlemmene i Utdanningsforbundet ønsker.

Barn og elever landet over har krav på et opplæringstilbud som er gitt av kvalifiserte lærere, uansett om de går på skole i Gjøvik eller Pasvik. Noe av det vi kan være stoltest av i landet vårt er at vi har en fellesskole som ikke forskjellsbehandler, men en fellesskole som skal ta alle barn på alvor. Uavhengig av forutsetninger.

Det er ingen andre enn forfatterne som kan kjenne på sin egen situasjon, og hvordan deres barn opplever hverdagen sin nå. For de elevene som nå er berørt av streiken, gir det lite verdi at vi snakker om fremtidens skole eller hvilke utfordringer velferdsstaten vår står ovenfor. Som lærer, og som far til tre barn, vet jeg godt hvor viktig det er med stabilitet, trygge rammer, en forutsigbar hverdag og et fellesskap for barn og ungdom. Skolen er den arenaen vi alle deler, der både foreldre og barn kan ha sine referanserammer. Skolens betydning for opplæringen er udiskutabel, men for de aller fleste gir skolen også mye mer. Her kan man finne venner og bygge relasjoner, noe vi alle vet er essensielt.

En av de viktigste enkeltfaktorene for å bygge en god skole, er kvalifiserte lærere. Dette har flere sentrale skoleforskere pekt på i lang tid og Utdanningsforbundet er helt enig. Dessverre så har vi i landet vårt en nasjonal og regional lærerkrise, der det mangler kvalifiserte lærere i over 16.000 årsverk. I Innlandet mangler det kvalifiserte lærere i over 1 000 årsverk. Disse stillingene er fylt opp av personell som ikke oppfyller kravene norske politikere har satt for norsk skole, av personell som ikke har kompetansen til å realisere skoleeieres ambisjoner. Det vil si at vi hver dag aksepterer at elevene våre blir satt i opplæringssituasjoner som ikke er god nok.I flere år har lærerne kjent på at kravene til den enkelte lærer har blitt utvidet, og at de oppgavene som vår arbeidsgiver forventer av lærerne til tider går langt utover hva en kunne forvente ved tilsetting. Det kan være at skolen både kan og skal ta dette ansvaret, men det kan ikke skje uten at forutsetningene og de ytre faktorene er på plass. Da trenger oppvekstområdet mer ressurser og flere hender tilgjengelig for å håndtere de utfordringene som finnes. Så må vi samtidig være klar på at lærere ikke er helsepersonell. Vi verken kan eller skal ta på oss arbeidsoppgaver som ligger utenfor vårt kompetansefelt. Det tjener verken elevene, foresatte eller lærerne selv. Likevel vil enhver lærer jeg kjenner i Innlandet strekke seg svært langt for å være til stede for det enkelte barn, og derfor er det ekstra sterkt å lese om de utfordringene som foresatte nå møter.

Det store bildet gir for den som er midt i puslespillet liten mening. Og tro meg, dette er ikke et forsøk på å redusere enkeltopplevelser til fordel for helheten. Det store bildet består ikke av annet enn utallige enkeltbilder, hver av dem like viktig for den det gjelder. Utdanningsforbundet opererer heller ikke i denne streiken med et slags «målet-helliger-middelet» strategi, der vi ikke ser skogen for bare trær. Vi er fullstendig klar over at denne streiken får konsekvenser for tredjepart, og i skolen så er tredjepart elever og foresatte. Men vi streiker ikke for å ramme elevene, vi streiker nå for å redde skolens fremtid.

Når jeg snakker med lærerne som streiker på Gjøvik, eller hører fra andre fylkesledere rundt om i landet, så er dette fellesnevneren som vi synes det er vanskeligst å akseptere. At elevene skal bli skadelidende. Likevel er vi villig til å ta denne streiken, for å sende en klar beskjed til de som til syvende og sist sitter med både makt og ansvar. Hvis det er slik at vi skal satse på elevene, krever det at vi satser på lærerne. Da må politikere og arbeidsgivere legge til rette slik at vi både klarer beholde de lærerne som er i skolen, og at vi klarer rekruttere inn de lærerne som trengs for at hver enkelt elev skal få oppfylt sine behov. Ikke bare nå, men hele skoleåret og gjennom hele skolegangen.