Daværende utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet innførte nasjonale prøver i 2003, og disse og andre datakilder fikk seinere betegnelsen Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS). Og helt siden da har det vært strid om verdien av prøvene og systemet.

Et kjernepunkt i lærerprofesjonens kritikk av NKVS har vært at systemet er ensidig opptatt av resultatkvalitet, og at resultatene som måles, representerer smale utdrag av elevenes kompetanser. Det har også vært vanskelig å forstå hvordan informasjonen fra NKVS er brukt på de ulike styringsnivåene.

Omfanget av måling og rapportering gjennom NKVS har også blitt kritisert for å innskrenke lærernes profesjonelle handlingsrom, og for å stjele tid fra lærernes og skoleledernes kjerneoppgaver.

Utdanningsforbundet har derfor lenge etterlyst en gjennomgang av NKVS, og saken har vært diskutert i Stortinget flere ganger. 

I 2018 anmodet Stortinget regjeringen Solberg om å nedsette et partssammensatt utvalg for å foreta en slik gjennomgang. Først i 2020 satte imidlertid regjeringen i gang et arbeid som minnet om en slags oppfølging.

I stedet for å nedsette et utvalg med et klart mandat, slik Stortinget hadde bedt om, ønsket Kunnskapsdepartementet (KD) å følge opp saken ved at referansegruppen for Fagfornyelsen, hvor lederne i organisasjonene møtte, skulle fungere som et slags rådgivende organ for de endringer som KD, etter forslag fra Udir, ønsket å sette i verk. 

I stedet for å invitere til en diskusjon om mål og rammer for et nasjonalt kvalitetssystem, inviterte KD til en diskusjon om nye adaptive prøvetyper til erstatning for nasjonale prøver. 

Da hadde daværende statsråd Guri Melby allerede bestemt hvilke typer prøver som skulle innføres.

Derfor er det bra at den nye regjeringen nå har satt utvikling av nye prøvetyper på vent. Når dette leses, har allerede organisasjonene og statsråden hatt et første møte om mandatet til et nytt utvalg som skal utrede hele NKVS.

For Utdanningsforbundet er det veldig viktig at et slikt utvalg tar tak i de grunnleggende problemene som har vært knytta til NKVS. Ikke minst de innebygde motstridende målsettingene som er i systemet.

Et kjernespørsmål er hvorfor vi trenger sammenlignbare tester, og i så fall hvordan slike resultater skal tolkes og brukes. 

Mye forskning tyder på at det kan settes mange spørsmålstegn ved om denne typen resultater fungerer som et godt uttrykk for skolenes kvalitet. Dette gjelder også etter at man har søkt å korrigere resultatene for elevenes ulike forutsetninger.

I tillegg kommer de negative følgene av rangering mellom skoler og kommuner.

Det har også forsterket de negative følgene av kvalitetssystemet at flere kommuner og fylkeskommuner har brukt sine fullmakter til å vedta enda flere tester og rapporteringer enn det som følger av nasjonale beslutninger.

Konkurranse mellom elever, klasser, skoler og kommuner er neppe det som fremmer et likeverdig og godt skoletilbud til alle. Det er trolig motsatt: Ingen ting øker kvaliteten mer enn samarbeid og deling.

Det vil derfor bli helt avgjørende for et nytt kvalitetsvurderingssystem at politiske myndigheter tør avvikle, eller reelt endre, de delene av NKVS som medfører uheldig praksis.

En videreføring av et system med motstridende mål vil høyst sannsynlig ikke føre til nødvendig endring i hvordan vi vurderer utdanningskvalitet.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 2/2022.