Dette gjør vi ved å vise til opplæringsloven der et er et hovedkrav til godkjent lærerutdanning for å bli ansatt i skolen. Det finnes hele åtte forskjellige måter å tilegne seg denne kompetansen. Denne felles nasjonale rammeplanen sørger for at lærerstudentene får en felles profesjonskompetanse gjennom lærerutdanningen. Både vi og KS er enige om at ca 16.400 årsverk undervises i norsk skole av noen som mangler godkjent lærerutdanning. Det tilsvarer nesten 1 av 5.  

Så finnes det en unntaksbestemmelse i opplæringsloven som gjør at det er mulig for skolen å tilsette undervisningspersonell som ikke har godkjent lærerutdanning, men som har «tilsvarende pedagogisk kompetanse». Hva denne kompetansen innebærer er ikke definert noe sted. Dette mener KS at opplæringsloven gir stor frihet til å tolke hva som ligger i og det praktiseres svært ulikt i Norge. 

Så hva fører denne unntaksbestemmelsen til? Det er en utstrakt bruk av ikke lærerutdannede lærere som vikarer i skole-Norge. Tall fra SSB viser at bare i Elverum blir 31 av totalt 247årsverk utført av ansatte som ikke har lærerutdanning. Vet foreldrene hvem som underviser barna deres? En økende tilbakemelding vi får fra våre medlemmer er at de må bruke mye av sin tid, som skulle blitt brukt til for og etterarbeid, til å veilede ukvalifisert personale til deres undervisning. Dette er et problem vi ikke kan se bort fra. 

Skramstad skriver i sitt innlegg at KS samarbeider med lærerorganisasjonen for å få flere med lærerutdanning inn i skolen, men avslutter allikevel samme avsnitt med at andre med pedagogisk kompetanse også har mye å bidra med. Med disse “to tankene i hodet samtidig” har vi også fått oss en tillitskrise der vi har en opplevelse av en arbeidsgiver som undergraver en hel profesjon. 

Så velges Skramstad å legge frem deler av KS’ arbeidsgivermonitor, det han unnlater å ta med når han sier at det bare er 5% som sier det er meget utfordrende å rekruttere lærer er at det er bortimot 20% som oppgir at dette er en utfordring. Det er 1 av 4 kommuner i Norge. Da er det ikke lenger en liten bagatell slik han får det til å fremstå. At det er to pågående kriser i kommunesektoren, det er vi enige om. Det løser seg ikke  ved at vi lukker øynene for den ene, og håper at den løser seg av seg selv.  

Skramstad avslutter sitt innlegg med å si at det ikke er rekrutteringsutfordringer til lærerutdanningen, selv om søkertallene går ned for tredje på rad og poengterer at lærere med lang utdanning er blant de høyest lønnede gruppene i kommunen. Men hvilket argument er det for at lærer ikke lenger fortjener samme lønnsvekst som de andre gruppene i kommuneoppgjøret? Når rammen i kommuneoppgjøret blir lagt til 3,84% og de lærerne med lengst og høyest utdanning blir tilbudt 2,3%, da er det noe som skurrer. Vi får stadig gjentatt, skal noen ha mer må andre ha mindre. Hvorfor blir lærerne med lengst utdanning tilbudt mindre for 6. året på rad? Skal det ikke lønne seg å ta utdanning? En rapport som ble utarbeidet sammen med KS fastslår at lærerne har hatt et lønnsetterslep fra 2004- 2020 på 14,4%. Utdanning koster penger, og som Skramstad sier: Vi skal fortsatt ha de beste lærerne. Da må KS komme tilbake til forhandlingsbordet og høre på de forslagene som lærerorganisasjonene legger frem. Det er mulig å løse denne konflikten innenfor frontfagsramma, og samtidig motvirke mindrelønnsutviklingen hos lærerne.