Hvordan ta igjen lærernes lønnsetterslep?

Etter at KS tok over arbeidsgiveransvaret for lærerne i 2004, er lønnsetterslepet på 14,4 prosentpoeng. Bruddet i årets lønnsoppgjør viste tydelig at lærerne er en gruppe KS ikke ønsker å prioritere, og KS sin retorikk både før og under konflikten gir ikke mye rom for optimisme når det gjelder kommende lønnsoppgjør. En kan dessuten stille spørsmål om det er realistisk å tro at et så stort lønnsetterslep kan tas igjen gjennom et ordinært lønnsoppgjør.

En kan se for seg flere mulige løsninger for hvordan en kan ta igjen noe av etterslepet for å oppnå bedre lønn for offentlig ansatte med høy utdanning og kompetanse. Man kan for eksempel prioritere noen grupper i offentlig sektor ved at andre får mindre, slik at rammen overholdes. Men for at lærerne skal bli prioritert mange nok ganger til å ta igjen lønnsetterslepet, fordrer det at andre grupper over tid må få mindre lønnsutvikling, og det er det antakeligvis lite sannsynlig at vi vil få gehør for. Dette er også svært usikkert siden rammene for lønnsoppgjørene varierer veldig fra år til år på bakgrunn av hvordan norsk økonomi utvikler seg.

En annen mulig løsning kan være at frontfaget utvides ved at for eksempel norsk tjenesteeksport spiller en større rolle, og slik bidrar til å løfte lønnsveksten, dog på bekostning av tradisjonell konkurranseutsatt industri. En slik løsning vil kunne legge unødvendig press på norsk økonomi og vil bidra til press på norsk konkurranseutsatt industri. Dette kan igjen føre til høyrere inflasjon og økte renter og dermed en begrenset reallønnsøkning for våre medlemmer.

En tredje løsning kan være å gi et tillegg til enkeltgrupper i offentlig sektor utenom rammen. Dersom dette gjøres utenom de ordinære lønnsoppgjørene og prioriteres innenfor rammene av statsbudsjettet, vil det ikke skape større press i økonomien ettersom pengene allerede er i systemet og uansett ville blitt brukt på andre områder. Gjennom statsbudsjettet kan lønnsløftet bakes inn i rammefinansieringen til kommunene i tråd med praksis fra andre offentlige satsinger.

Garantilønnssatsene kan eksempelvis heves med 50 000 for adjunkt, adjunkt med tillegg, lektor og lektor med tillegg. Dersom man i tillegg hever garantilønnssatsene med 30 000 for lærer og andre med krav om 3-årig høgskole eller universitetsutdanning, herunder barnehagelærere, kan vi få til et felles løft og et felles mål som hele UNIO kan stille seg bak.  Differansen på tilleggene på 20 000 kroner vil utjevne mindrelønnsutviklingen for de høyest utdannede lærerne i undervisningsstilling noe. Dette er både realistisk og gjennomførbart, og lønnsnivået i offentlig sektor vil bli mer konkurransedyktig sammenlignet med andre grupper med tilsvarende lik utdanning i andre sektorer og i det private.

Selv om lønnsfastsetting til vanlig er et anliggende mellom partene i arbeidslivet, kan nasjonale politikerne velge å gjøre et unntak for å løse den store utfordringen vi har med å rekruttere og beholde lærere i skolen. Det er på tide å få nasjonale politikere på banen. Nå har de muligheten til å bevise at valgløftene om å satse på skolen er mer enn bare ord.