Det har vært en flom av bekymringsmeldinger på vegne av barn og unge som har vært rammet av lærerstreiken. Den sterkeste stemmen som har uttrykt slik bekymring over tid, har derimot blitt forsøkt tiet i hjel. Den kommer fra lærerne. Det er nemlig slik at ambisjonene myndigheter og folk flest har for skolen, er avhengige av hvem som jobber i skolen. Når skoleeier og arbeidsgiver går så tydelig ut som de nå gjør med budskapet om at kompetanse ikke er avgjørende for tilsetting i undervisningsstilling, er det grunn til sterk bekymring. Ambisjonene forvitrer med ordene, og vilje til handling er skammelig svak. Å uttale seg om bekymring på elevenes vegne, uten å stille krav til hvem elevene møter i klasserommene, vitner i beste fall om at man ikke har anelse om tilstanden der ute. Er man virkelig så likegyldig til hvem og hva elevene skal møte i skolen?

I praksis stilles det nå høyere kompetansekrav til personen du møter i kassa når du gjør dine daglige innkjøp, enn det som stilles til personen som blir satt til å undervise dine barn. Det er heller ingen krav til hvor mange utdannede lærere som må jobbe på en skole for at det fremdeles kan kalles en skole. Er skolen nå blant de siste arbeidsplassene du kan jobbe uten formell utdanning? Da er det ikke rart at KS som arbeidsgiver hevder at vi ikke har lærermangel i norsk skole. Ingen med reell bekymring på elevenes vegne kan da tie stille om dette?

Langvarig nedgradering av en profesjon

Det startet ikke med denne lærerstreiken. Frustrasjonen har bygget seg opp gjennom en historisk lang og vedvarende nedgradering av lærerprofesjonen. En profesjon som setter kompetanseutvikling og hensynet til barn og elever særdeles høyt. Skolen skal levere i form av nye kompetansekrav, forsvarlighetskrav, endrede læreplaner, ny sektorlovgivning og systematisk rapportering av resultat og måloppnåelse. Lærerens oppgaver og arbeidstid følger elevene og skolens arbeidsår. Endringer i skolens innhold og elevenes arbeidshverdag vil dermed med en gang ha effekt på lærerens arbeidssituasjon. Selv om utdanningssektoren har gjennomgått store endringer, har ikke noe av dette blitt fulgt opp med å styrke laget rundt læreren. Tendensen har heller gått i retning av å svekke rammevilkårene rundt læreren av hensyn til elevene. Når profesjonen selv drives av det samme formålet, er det vanskelig å stå imot. Det kan forklare grunnen til at man velger å stå i situasjonen, selv når forsøk på kompenserende tiltak møtes med stengte dører. Nå er i midlertidig begeret fullt for mange. Nok er nok!

Digitaliseringen har gitt oss systemer som kan finregne på tidsbruk og konsentrere ressursene om rapporteringsvennlige oppgaver. Fleksibilitet og pedagogisk handlingsrom har slik i praksis mange steder effektivt blitt skrellet bort, ofte med maskiners kirurgiske presisjon. I tillegg erfarer vi at mange steder er ikke læreres tariffbestemte rettigheter godt nok ivaretatt i disse systemene. Effekten er endringer i organisering av lærernes arbeidstid der handlingsrommet for pedagogisk arbeid oppleves innsnevret og redusert. Om maskiners kalkulasjoner gis fortrinnsrett foran partssamarbeid og medbestemmelse, har det alvorlige konsekvenser for systemet som har dannet grunnmuren for et godt arbeidsliv i Norge. Det er lite rom for å være menneske i et slikt system som nå tar form rundt oss. Når vi i tillegg i liten grad har en lovregulering som hensyntar ansatte som til daglig jobber med mennesker og relasjoner, har vi ikke et godt nok sikkerhetsnett til å møte utfordringene. Ansvaret blir individualisert og plassert på den enkelte arbeidstaker. Skvisen du havner i som profesjonsutøver oppleves tøff og i liten grad anerkjent.

Systemet råtner på rot

Lærerstreiken har åpenbart at kommunene i Norge er villige til å legge til side det partene i arbeidslivet har kommet til enighet om i fellesskap. Tallgrunnlaget som tidligere har vært grunnstenen for sentrale lønnsforhandlinger har blitt underkjent. Inntrykket jeg sitter igjen med som lærer, er at jeg har en arbeidsgiver som synes tillit har blitt irrelevant for vår relasjon som parter. «Tillit» er redusert til et uttrykk for ditt individuelle ansvar som ansatt, og du skal kunne stole på at det er kontrollert ovenfra. Når det nå er Arbeiderpartiet som går i front for å innskrenke læreres streikerett, inngår det i denne sammenhengen med en særlig bitter undertone. Et politisk parti der LO sitter med sin representant i sentralstyret, skulle vi tro hadde bedre grep om å forvare arbeidstakersidens rettigheter. Det har de også sagt de skal gjøre. Ord er en sak, handling er en annen. Om det er på denne måten makta rår, er det fare for at systemet og trepartssamarbeidet råtne på rot. Hva sitter vi egentlig igjen med nå?

Det er med andre ord mange grunner til å bekymre seg for elever i skolen, men kanskje aller mest for elevene i framtidens skole. Det er utviklingen over tid som virkelig gir grunn til bekymring. Elever er mennesker, og i likhet med oss alle sammen står også elever i tøffe tider. Samfunnet vårt er preget av uro, nedgang, kriser og konflikt. Det er med andre ord mer enn streikestengte skoler som kan ha innvirkning på vår psykiske helse. Hvorfor er vi ikke også mer bekymret for demokratiets helse, og tilstanden i den institusjonen vi har satt til å ivareta demokratiet for fremtiden?

Tvungen lønnsnemnd kaster denne gangen ikke bare lærerne under bussen. Den bidrar til å eskalere en svært uheldig utvikling. Skolen kan ikke bygges på tomme bygg, politiske festtaler og styringsdokumenter som kan legges i skuffen. Skolen bygges først og fremst på handling. Så lenge vi har en arbeidsgiver som for enhver pris vil holde døra åpen for at det er irrelevant hvem som settes til å utføre handlingene, renner ambisjonene for skolen ut i sanden. Til dette hevder KS at de har alle våre kommunepolitikere i ryggen. Det gir grunn til bekymring. Det er nå du skal bekymre deg for elever i norsk skole!

Debattinnlegget ble publisert på Utdanningsnytt.no 28. september 2022