Hvordan sikrer vi at lærere har den rette kompetansen? Dette temaet er aktualisert av minst to hendelser denne våren: Den åpne uenigheten mellom Utdanningsforbundet og KS om hvem som kan ansettes som lærer i skolen, og arbeidet med nye rammeplaner for lærerutdanningene. Vi må ta opp kampen for lærerkompetansen.

Lærerutdanningen er den faginstansen som «sertifiserer» lærere. Derfor er det viktig at alle lærere engasjerer seg i innhold og organisering av lærerutdanningene. Det finnes i dag en nasjonal strategi for hvordan lærerutdanningen skal utvikles, og denne kalles Lærerutdanning 2025.

Utdanningsforbundet har bidratt til denne strategien, og er særlig opptatt av å sikre bedre samarbeid mellom praksis og lærestedene.

Departementet skriver i sin innledning til strategien: «Det finnes knapt noe som over tid har sterkere innflytelse på kvaliteten i barnehagene og skolene enn lærerutdanningene.

Lærerutdanningene bidrar ikke bare med fagkunnskaper og pedagogiske metoder til hver enkelt lærer; de former de norske lærerprofesjonenes grunnleggende syn på læring og danning, og dermed kvaliteten på all aktivitet i landets barnehager og skoler.»

Uenigheten mellom Utdanningsforbundet og KS handler om verdien av lærerutdanningen. Utdanningsforbundet mener at man skal ha en godkjent lærerutdanning for å kunne ansettes som lærer i norsk skole. KS mener at det bør være opp til arbeidsgiver å vurdere om annen kompetanse kan være likeverdig med den kompetansen lærerutdanningene gir.

Lærerutdanningen er satt sammen av undervisningsfag, pedagogikk og praksis, og studentene vurderes hele tiden om de er skikket for lærerjobben. Denne skikkethetsvurderingen er helt unik for lærerutdanningene. Det er svært alvorlig at lærernes arbeidsgiver ønsker å åpne for snarveier eller omveier rundt lærerutdanningen.

Lærerkompetansen er mangesidig, den rommer kunnskap i undervisningsfag, og om didaktisk, etisk og pedagogisk kompetanse. Og disse ulike kunnskapsformene spiller sammen i lærergjerningen.

En lærer skal ikke bare undervise, men også være barn og unges advokat i vurdering og utvikling av skolen, og i påvirkning av utdanningspolitikken. Lærere må inngå i profesjonelle fellesskap for å kunne ivareta disse oppgavene. Det er dette som i rapporten om lærerrolla kalles «utvikling innenfra», som en motsetning til «utvikling ovenfra».

Denne våren startet et arbeid med revidering av rammeplanene som ligger til grunn for lærerutdanningene. Det blir en lang prosess.

Målet er at planene skal bli enklere, men fortsatt gjelde for hele landet.

Jeg ser for meg at vi kan skape stort engasjement rundt revideringen, slik vi tidligere har skapt aktivitet rundt Fagfornyelsen og Rammeplan for barnehagen.

I bunn og grunn handler rammeplanene for lærerutdanningene om hva vi mener at en lærer må kunne. Vi kan ikke overlate dette spørsmålet til politikere og byråkrater. Vi kan heller ikke overlate utviklingen av lærerutdanningene til dem som jobber der, dette er en jobb vi må gjøre sammen.

Det handler om hvem vi vil ha som kollegaer.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 7/2022.