Publisert i BT 2. desember 2017.

I mange år har vi lærere opplevd at elevgruppene har blitt større og større. Ikke ulikt folkeeventyret, der en mann var i tømmerskogen for å kjøre heim et tømmerlass. Så begynte han å lesse på mens han snakket til hesten sin: "Tar du den så tar du den". Tømmerstokk etter tømmerstokk. Til slutt var ikke lasset å rikke.

«Tømmerstokkene» våre er ikke bare i form av stadig større elevgrupper. Kravene til faglig oppfølging har blitt endret og blitt mer formelle, spissfindige og omfangsrike, uten at den tid som er til rådighet for planlegging og etterarbeid i det enkelte fag (leseplikt) har blitt endret. Derfor er det en stor seier at det nå på politisk hold har blitt satt foten ned for denne praksisen, gjennom innføring av en lærernorm. Som kjent så var det til og med i folkeeventyrene en grense for mye som gikk an å bære. Vi som er i skolen er vant til å bære mye og langt og lengre enn langt, men klart det er avskrekkende for unge mennesker som vurderer læreryrket, når de hører og leser skildringene av arbeidsmengden og styringskulturen.

Det er likevel mye utrygghet rundt lærernormen som nå er vedtatt. Alle nye inngrep kan bety noe for eksisterende virkelighet, men eksisterende virkelighet kan også ha mye å si for skjebnen til nye inngrep. Selv om jeg er glad for at lærernorm endelig har blitt en realitet, er jeg ganske bekymret om hvor vidt skolesystemet ellers blir rigget for å takle den. Jeg iler likevel ikke til med lommetørkle når skoleeier klager over kostnadene. KS har tidligere fått midler til nye stillinger som ikke har nådd frem til skolene. Det går derfor an å se på lærernormen som et inkassokrav på en regning som for lengst gikk til forfall.

Selv om KS ikke betalte regningen da de skulle, vil det likevel svi når kravet nå er grundig tallfestet, og vi er nødt å se på helhetssituasjonen som lærernormen skal implementeres i.

Det er for det første ikke et tiltak som styrker distriktene, det vil fremdeles trenges gode tiltak som styrker utdanningstilbudet utenfor byene. Min egen kommune vil få en ekstra årlig utgift på 100 millioner kroner. Det er uklart om lærernormen blir fullfinansiert. Om det kommer midler fra sentralt, må de hentes fra et annet sted. Om det flyttes fra andre poster som skal gå til drift av kommunene, er det ingen tvil om at lønnsmidlene våre står i fare. Om lønnsutviklingen, som allerede er under utflating, kommer til å nivelleres helt som følge av pengeflytting, blir tilstrømmingen til yrket enda mer svekket. Om kommunene må flytte på eksisterende midler, vil skole konkurrere med helse og andre sektorer, og det vil garantert bli ufint.

Kommunene har fra før et krav om å heve kompetansen til 38000 lærere i løpet av en stadig krympende tiårsperiode. Dette tilfører i denne tiden en stor andel ufaglærte til klasserommene, og binder opp store midler. Med lærernorm i tillegg, har vi to formidable utgiftsposter.

Det viktigste spørsmålet er likevel: hvor skal alle de nye lærerne komme fra? Regjeringen har innført krav til matematikkarakter fra videregående som opptaksbetingelse for lærerutdanning, med den konsekvens at mange hundre allerede har blitt avvist. Lærerutdanningen har blitt utvidet til fem år, som jeg personlig syns er en god ide i det lange løp, men det har en rekke konsekvenser i det korte løp. Ingen utdannelse er en gullstandard fritatt fra enhver utvikling eller utviding, og dagens master er tross alt bare et halvt år lengre enn den gode gamle cand.mag-graden. Utvidelsen av utdanningen gjør likevel at det blir et «hakk» i utdanningstakten av nye lærere. Behovet for nye lærere vokser og vokser, mens «produksjonen» går ned. Vi går med åpne øyne inn i en pedagogisk naturkatastrofe, der lærernormen kan medføre at glipen mellom ideal og virkelighet blir bare større.

Vi trenger tusenvis av nye lærere, med en god utdannelse som dyktiggjør dem for det yrket de skal ut i, og de må kunne se frem til en lønn på nivå med yrker med tilsvarende utdanningslengde. Det viktigste er likevel innholdet, at vi har et yrke der vi får brukt mest mulig av det vi har lært. Et forhøyet kompetansenivå i læreryrket generelt vil føre til at flere stiller krav om at denne kompetansen faktisk skal spille en rolle. Om en virkelig skal få et oppsving i lærernes profesjonsutvikling og stimulere til rekruttering, må vi bli gitt et rom å utvikle oss i. De siste årene har vi sett at for hver ny frihet vi får, får vi minst tre nye plikter.

Lærernorm betyr null og niks om styringen av oss blir værende som den er.

Roar Ulvestad

Styremedlem i Utdanningsforbundet Bergen