Tillitskrise for historiebøkene

Tillitskrisen som er i ferd med å utvikle seg mellom KS og lærerne kan komme til å vise seg å være et problem for hele det norske samfunnet.

Som tillitsvalgte er vi opptatt av samarbeidslinja. Det innebærer å søke løsning på utfordringer gjennom samarbeid. Vi er strengt tatt alle i samme båt, og vi som jobber for velferdsstaten, for fellesskapet, bør alle ha noenlunde samme mål.

Historiene om tøffe arbeidskamper er mange: Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, Menstadslaget eller Randsfjorden-streiken. De hadde alle sine ofre. Streikene førte likevel Norge videre, fremover, mot et mer sivilisert og regulert arbeidsliv. De hardeste arbeidskampene resulterte i at Hovedavtalen så dagens lys i 1935.

Hovedavtalen er et sett med regler som vi som nasjon har nytt godt av i mange tiår. Fredsplikt mellom tariffoppgjørene, medbestemmelse på arbeidsplassen og opprinnelsen til den norske modellen er noe av det vi finner her.

Den viktigste rettigheten for arbeidstakerne er imidlertid streikeretten. Det innebærer retten til å legge ned arbeidet dersom vilkårene ikke er slik de burde være. Uten streikeretten mister vi vårt kraftigste maktmiddel, og følgelig forskyves maktbalansen mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Til arbeidsgivernes store fordel. Det er ikke vanlige folk tjent med.

Med dette historiske bakteppet blir den oppsiktsvekkende kunnskapsløsheten hos forhandlingsledelsen i KS vanskelig å ignorere. Den høyprofilerte arbeidslivsdirektøren i KS, Tor Arne Gangsø, hevder i KS’ egen podkast at streik aldri har ført til noen ting.

Forstår kommunenes forhandlingsleder tilblivelsen av den norske arbeidslivsmodellen? Forstår kommunenes representant i denne konflikten i det hele tatt grunnlaget for fremveksten av den velferdsstaten han har en svært sentral rolle i forvaltningen av? Forstår han og Hovedstyret hvor alvorlig dette er?

Vi kan ikke minnes at én eneste arbeidsgiverrepresentant i tidligere konflikter har snakket ned ansatte på den måten han har gjort i lang tid. Uansett sektor, uansett bransje. Vi kan heller ikke huske at én eneste arbeidsgiverrepresentant har utvist en så grunnleggende mangel på forståelse for den norske arbeidslivsmodellen.

«Det kan ikke være sånn at man skal streike seg til mer lønn på bekostning av alle andre som er på jobb i kommunal sektor», er en frase direktøren gjentar stadig vekk. Nei, men det kan ikke være sånn at en yrkesgruppe konsekvent nedprioriteres av arbeidsgiveren. Vi streiker ikke på bekostning av noen. Vi streiker ikke for å «vinne» dette oppgjøret. Vi streiker ikke engang for en reallønnsvekst. Vi streiker for å henge med. Det har vi ikke gjort på lenge, og det er svært alvorlig.

Er det slik at KS sin politiske ledelse står bak uttalelsene til forhandlingslederen sin? Vi opplever en arbeidsgiver for lærerne som ser bort fra over 100 år med arbeidskamp, som underminerer Hovedavtalen og som er fullstendig historieløs. Med det faller alle gode ord om samarbeid og tillit flatt til jorden.

Tillitskrisen som er i ferd med å utvikle seg mellom KS og lærerne burde bekymre politisk ledelse i KS vel så mye som mangelen på kvalifiserte lærere i norsk skole. Dersom ikke Hovedstyret tar grep så snart som overhodet mulig vil tillitskrisen sementeres. Selve grunnlaget for samarbeid står på spill, og vi er redd skaden som nå er i ferd med å skje, vil ta årevis å reparere.

Dette er ikke bare KS, eller lærerorganisasjonene sitt problem. Dette kan komme til å vise seg å være et problem for hele det norske samfunnet.

En tillitskrise for historiebøkene er i ferd med å utspille seg foran øynene våre.

 

Innlegget sto først på trykk i iTromsø 20.09.22