Endringer i barnehageloven om plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart med mer

UDF Troms og Finnmark har avgitt høringssvar på høring fra Kunnskapsdepartementet om endringer i barnehageloven om plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart med mer.

Kunnskapsdepartementet foreslår i høringsnotatet at det innføres en § 39 a i Barnehageloven der barnehager pålegges å vurdere norskkunnskapene til hvert enkelt barn i barnehagen. Dette innebærer en obligatorisk språkkartlegging av alle barn som går barnehagen, også av de som ikke har barnehageplass.

Bakgrunnen for forslaget er politisk (Granavolden-plattformen og St. meld: Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO). Høringsnotatet begrunner forslaget i at det å kunne godt nok norsk er viktig for at alle barn kan ha utbytte av opplæringen når de begynner på skolen.

Høringsnotatet presiserer at forslaget ikke innebærer plikt til å gjennomføre kartlegging og iverksette tiltak overfor enkeltbarn da dette allerede er dekket av gjeldende regelverk.

Høringsnotatet argumenterer for de foreslåtte endringene med noe forskning, men dette er etter vår mening en svak fundert argumentasjon. Det vises til en studie som viser sammenheng mellom barns språklig ferdigheter og sosial fungering når de er 2 år og 9 måneder gamle. Etter vår mening er det svært mangelfullt å vise til en eneste studie for å vise en slik sammenheng. I tillegg sier studien ingenting om hvordan forholdet er mellom språklige ferdigheter og sosiale ferdigheter på senere utviklingstrinn før barna begynner på skolen.

Det vises i det videre til at åtte av ti barnehager har rutiner for å vurdere barnas norskkunnskaper før skolestart, men det fremkommer også at det mest vanlige er å kartlegge barns språk når barnehagen og/eller foreldre mener det er behov for det (30 % av barnehagene melder at de som fast rutine kartlegger alle barn i barnehagen).

Høringsnotatet inneholder også (2.3) en gjennomgang av praksis i Danmark og Sverige. Det kan virke som Danmark har en form for obligatorisk språkvurdering rundt 3-årsalederen, mens Sverige har det i førskolen, det vil si for 6-åringer. Uansett opplever vi ikke at det er relevant å sammenligne oss med disse to landene. Det fremgår ikke av høringsnotatet om Danmark faktisk har en høyere andel barn som mestrer språket “godt nok” ved skolestart.

Forslaget legger ikke opp til at en obligatorisk språkkartlegging av alle barn i barnehagen skal skje på et bestemt tidspunkt. Dette bekymrer oss sterkt. Det vil ha stor betydning om en slik kartlegging skjer like før skolestart eller når barnet er 2-3 år.

Erfaringene fra skolen er at når obligatorisk testing eller normer for basis-ferdigheter innføres vil det føre til at skolene etter hvert gjør dette så tidlig som mulig, f.eks. er det mange funn som tyder på at skoler nå gjennomfører bokstavinnlæring på kun et halvt år der man tidligere gjorde dette over ett år. Dersom barn i barnehagen står i fare for å språkkartlegges så tidlig som i 2-3 års-alderen vil kunne medføre en innsnevring i normalitetsbegrepet og forstyrre barns normale utvikling. Når man også snevrer inn språklige ferdigheter til i dette tilfelle å handle om «norskkunnskaper» så blir et av spørsmålene hva man skal registrere/måle? Ordforråd? Om barnet snakker grammatikalsk rett i forhold til det man kan vente i forhold til alder? Det er store individuelle forskjeller i barns språkutvikling. Slik vi ser det er det større behov for økt kompetanse innenfor barns språkutvikling blant de ansatte i barnehagen enn det er for obligatorisk kartlegging dersom målet er å styrke barns norskkunnskaper. Det er behov for kompetanse om språkutvikling for flerspråklige barn og økt bevissthet om viktigheten av å jobbe med språk og hvordan man jobber med utvikling av språk. I tillegg bør det vektlegges økt kompetanse til å vurdere tiltak for enkeltbarnet og barnegruppen. Vi ser også at det må økte ressurser inn i barnehagen som frigir mulighet for ekstra oppfølging av de barna som trenger ekstra støtte i språkutviklingen i perioder av sin barnehagetid.

Ekspertutvalget som gjennomgikk verktøy for språkkartlegging i norske barnehager i 2010, vektlegger at det er stor normalvariasjon i barns språkutvikling, og at et normert kartleggingsverktøy kan gjøre det normale til et «problem».

Sitat: «Tospråklige barn følger som regel en annen språkutvikling enn enspråklige barn. Det å tilegne seg et andrespråk på et så godt nivå at det kan brukes som undervisningsspråk, er en prosess som forskere hevder at normalt kan ta mellom tre og sju år.

Det er individuelle forskjeller mellom barn, og tiden de trenger til å lære et andrespråk avhenger av hvor tidlig de ble eksponert for dette. Likhet og ulikhet mellom morsmålet og andrespråket har også betydning for hvor lang tid det tar å oppnå funksjonell tospråklighet – altså at begge språk kan brukes likeverdig»

Det finnes ingen språkkartleggingsverktøy som passer like godt for tospråklige og enspråklige barn. Nasjonalt senter for flerspråklig opplæring (NAFO) hevder at de aller fleste kartleggingsverktøy som er tilgjengelig for barnehagene, er laget med tanke på utvikling av norsk som morsmål. For minoritetsspråklige barn vil disse verktøyene kunne gi mindre relevant informasjon, og kartleggingen kan komme til å beskrive vanlig tospråklig utvikling som uttrykk for at barn har lærevansker.

Departementet sier dette om samiske barn (Pkt.2.4.6, samiske barn): «På samme måte som for vurdering og eventuell kartlegging av barns norskkunnskaper, vil departementet i samarbeid med Sametinget vurdere hvordan samiskkunnskapene til barn som skal ha opplæring i og på samisk, skal vurderes for en eventuell kartlegging før skolestart». Hva som menes med dette punktet er uklart for oss, og må eventuelt følges nøye opp i forhold til rettighetene om opplæring i og på samisk.

Barnehagelærernes største utfordring er ofte ikke å oppdage hvilke barn som strever med å lære det norske språket, men å ha tid og ressurser til å gi disse barna det tilbudet som de trenger for å utvikle språket. Barnehagene jobber i tråd med Rammeplanens føringer for innhold og oppgaver. Et av barnehagens styrker er at de jobber tverrfaglig og ser hele barnet i ulike kontekster gjennom dagen. Barnehagen skal fremme kommunikasjon og språk gjennom god språkstimulering i barnehagehverdagen, og alle barn skal få delta i aktiviteter som fremmer kommunikasjon og en helhetlig språkutvikling. Barnehagene er allerede pliktige til å jobbe med dette i forhold til dagens lovverk og rammeplan.

Barnehagene ser allikevel at det er barn som strever med språkutviklingen, både minoritetsspråklige barn og norskspråklige barn. Det trenges ekstra ressurser i barnehagen for å kartlegge og jobbe med barna som strever med språkutviklingen.

Barnehagene opplever at det ikke er nok bemanning for å følge opp enkeltbarn som strever med språk og at man ofte ikke har god nok kompetanse på området. Barns språkutvikling og språkferdigheter er sammensatt og krever utvidet kompetanse. Det kreves både kompetanse om språkutviklingen for flerspråklige- og norskspråklige barn for å vite hva en skal være oppmerksomme på i deres språkutvikling. I barnehagene er pedagogene fortsatt i mindretall og har allerede et for stort arbeidspress.

Dette påpekes i samtlige høringssvar vi har fått inn fra lokallag og klubber i vårt fylke.

Det er tydelig for oss at forslaget søker å løse utfordringer med en gruppe barn i barnehagen som strever med norsk språk, med andre ord barn med annen etnisk bakgrunn enn «norsk». Dette fremgår f.eks. av at begrepet «norskkunnskaper» brukes og at det er eget punkt om retten til særskilt norskopplæring i grunnskolen. Under sistnevnte (2.1.3) vises det til andelen 1.klassinger i Oslo som har vedtak om særskilt norskopplæring. Etter det vi forstår dreier dette seg om skoler i den østlige delen av Oslo med store innslag av elever uten etnisk norsk bakgrunn. At man ut fra dette tallmaterialet konkludere med følgende: «Tallene er et uttrykk for at mange barn har svake norskkunnskaper ved skolestart» er etter vår mening svært generaliserende.

I stedet for å sette inn spesifikke tiltak overfor denne gruppen barn ønsker regjeringen gjennom departementet å innføre en type «massekartlegging» av alle barn. Dette er vi kritisk til. Vi har forståelse for at dette rent juridisk er utfordrende (som det kommer frem av 2.4.9.3) fordi lovverket ikke gir anledning til å kartlegge etnisitet for barn i barnehagen. Utdanningsforbundet Troms og Finnmark kan derfor ikke støtte forslaget, og mener dagens ordning der barnehagene selv vurdere hvilke barn som trenger kartlegging ut fra gjeldende formuleringer i rammeplanen vil være bedre for barnehagen som helhet og fullt ut ivareta barn med behov for språklig støtte.

Det foreslås også en plikt for barnehagene til å rapportere at vurderingen er gjennomført. Denne rapporteringen skal si noe om hvordan barnehagen har fulgt opp plikten til kartlegging, men ikke innholdet i vurderingene. Dette skal skje i BASIL. Etter vår mening virker dette fornuftig dersom obligatorisk kartlegging skal gjennomføres, men vi vil samtidig minne om at dette er nok en økning av rapporteringsansvaret til ledere. Kartlegging og iverksetting av tiltak for barn som har behov for støtte er ikke omfattet av lovforslaget. Det blir likevel sagt noe om hva som er ønskelig skal skje etter at vurderingene er gjennomført, og det sies videre at det skal utarbeides et kartleggingsverktøy til dette formålet som tilfredsstiller krav til faglig kvalitet. Utdanningsforbundet Troms og Finnmark mener den faglige kvaliteten ligger i barnehagelæreres kompetanse og mulighet til å ivareta sine plikter med de rammevilkår en har i virksomheten.

Forslaget inneholder også kartlegging av barn som ikke går i barnehagen. Det er kommunene som skal ha ansvaret for dette, og som velger hvor dette skal skje. Forslaget legger opp til at det for disse barna (det er uheldig at dette ikke foreligger anslag på hvor mange det dreier seg om – barn som ikke har norske foreldre og som ikke går i barnehagen) skal det være frivillig med en slik kartlegging. Utdanningsforbundet Troms og Finnmark mener at hvis dette først skal innføres så må det gjøres obligatorisk. Det kan etter vår mening ikke være slik at foreldre til barn som går i barnehagen ikke skal kunne bestemme dette selv, men det skal foreldre til barn som ikke går i barnehagen. Vi mener det også er svært uheldig at man faktisk ikke kan si noe om hvor denne kartleggingen skal skje, og at man er usikker på om man har den riktige kompetansen til å foreta slik kartlegging på ett av forslagene – helsestasjonen. Man foreslår til og med at kommunen kan sette denne kartleggingen bort til andre – uten å si noe om f.eks. kompetansekrav til en slik tilbyder. Dette er bekymringsverdig.

Våre medlemmer uttrykker også frykt for at barnehagene kan bli pålagt å foreta vurdering av norskkunnskaper til barn som ikke har barnehageplass, noe ingen barnehager har ressurser til å gjennomføre. Et slikt ansvar kan ikke legges til barnehagenes ledelse og øvrig personell.

Barnehagesektoren allerede har et stort administrativt press, og nå under pandemien har det blitt en større bevissthet om hvor viktig det er å prioritere tiden sammen med barna. Det siste barnehagesektoren trenger nå er innføring av nye rapporteringsplikter.

Det fremkommer også av høringsnotatet at kommunen må skaffe oversikt over barn som ikke går i barnehage. Dette er en ny og omfattende oppgave for kommuner, pr. i dag finnes ingen tilgjengelige register som kan brukes. Det vises i denne sammenheng til en FAFO rapport som konkluderer med at dette vil være en arbeidskrevende oppgave for kommunene. Dette vil medføre både administrative og økonomiske konsekvenser.

Presisering av fylkesmannens tilsynsansvar overfor fylkeskommunen:

Ingen særskilte kommentarer, det oppfattes som en «opprydding” i lovverket knyttet til tilsynsansvaret.

Sluttkommentar:

De aller fleste barnehagelærere er enige om at det er viktig at det finnes gode kartleggingsverktøy, som barnehagelærerne kan bruke når de, etter observasjon og vurdering, ser at et barn har problemer med språk og kommunikasjon. Verktøyet må velges ut fra hvilken rolle det kan spille i arbeidet med å gi barn et bedre tilpasset tilbud i barnehagen.

Det aller viktigste barnehagelærere kan bruke tiden på, er samvær som skaper gode relasjoner til alle barn, og å lage et godt språkmiljø i barnehagen.

JA til mer kompetanse om språkutvikling og økte ressurser til å jobbe med barns språk før skolestart og NEI til mer rapportering og vurdering av språk i barnehagen.

Et godt grep for å stimulere til å lære norsk språk tidlig vil være å gi støtte til barnehageplass utover dagens ordning med gratis kjernetid. Det er gjennom egeninitiert lek og i sosialt samspill barn lærer språk. Jo tidligere barn starter i barnehagen, jo tidligere blir de eksponert for språk i samspill med andre barn og med de ansatte. Felles språk har betydning for både trivsel og læring.