Ei hand og holde i

Et tjenestetilbud kommunen kan stå i. Jobber vi kan stå i. En oppvekst barn kan stå i.

Noe av det første som slo meg da jeg flyttet inn på HTV-kontoret i det halvgamle huset Kåret ved rådhuset var vinduskarmen. Gjennom årene har noe skjedd som gjør at malingen flasser av. For så vidt et kjent problem, men også en kjent årsak. Dessuten er den innvendige vindusramma ikke mulig å finne. Her blir det ett lag vindu og kaldras rett ned på kontorpult, og hissig panelovn til vinteren. I tillegg vokser ei svær lønn inntil veggen. Jeg vet ikke hvor bra det er for bygget heller.

Hva har så disse betraktningene om bygningsvern å gjøre med mitt verv og våre arbeidsforhold til barnas beste?

Krevende, men ingen overraskelse

Gjennom oktober skal Søndre Land ta beslutninger for å nå et økonomisk omstillingsbehov. Budsjett 2022 skal ned 28 millioner i forhold til nåsituasjonen. I realiteten kanskje enda mer ut fra overtidsforbruket så langt i år, som sier noe om reell drift og grunnbemanning. Alle medarbeidere var involvert i organisasjonsarbeidet «Stolte sammen». Det ble pekt på muligheter og umuligheter. Administrasjonen etablerte en forståelse for problematikken, vi opplevde medvirkning og ansvarliggjøring ned på den enkelte arbeidsplass. Så kom pandemien.

Lederskvis

Vi har altså fått beskjed om at 10 % av kostnadene skal skjæres vekk. Hvilket ben skal lederne stå på? Lojaliteten til gulvet og medarbeiderne som daglig møter tjenestemottakere, innbyggerne, barna, ungdommen, de eldre, lovkravene, forskriftene med medarbeidernes faglighet. Eller lojaliteten til administrasjon og politisk nivå, -som også er opptatt av at tjenestene må utføres med god nok kvalitet.

Når nøden er størst spiser fanden fluer

Forventningen er nå at lederne og avdelingene klarer å posisjonere seg slik at det jobbes på en annen måte. Vi må søke mønsterbrudd. Innovasjon må skje. Tenk re-start. Ha brukerperspektiv. Involver, søk mangfold og nye stemmer. Rolf Rønning fra HINN har fulgt Søndre Land som innovasjonskonsulent i flere år nå, og kaster ut mer eller mindre brennende fakler.

I en NOU om innovasjon og samskapning i omsorgen (2011) heter det blant annet:

«Den største uutnyttede ressursen i helse- og sosialtjenesten er ikke helsepersonell, men brukerne selv og deres nærmeste. Like viktig som å rekruttere nytt fagpersonell til sektoren, vil det være å utnytte brukernes egne ressurser og utvikle folks evne til selv å ta ansvar

Vi må som fagfolk passe oss så vi ikke betrakter tjenestemottakerne selv, deres pårørende eller ideelle og sosiale entreprenører som fluene. Da blir vi også fort fanden selv. Men lett blir det ikke. Vi lever i et samfunn som har utviklet seg til et perfeksjonistmonster. Til enhver tid skal alt være på stell. Neste år bør bruker-tilfredsheten, elevresultatene og foreldreundersøkelsen gi vår kommune enda bedre resultat.  Statsforvalteren kan pirke borti alt og ingenting.

Samtidig viser berettige oppslag i media at ikke alt er på stell, verken hos oss eller i nabolaget.  Fluer spises. –Vil vi få bedre kontroll over kvaliteten i tjenestetilbudet ved å overlate oppgavene til sivilsamfunnet. Eksempelvis slik NOU-en forteller fra staten Illinois:

«Independent Living er også en selvhjelpsbevegelse. Selvhjelp og likemannsarbeid er nøkkelbegreper, og tenkningen er at folk med funksjonsnedsettelse kan støtte og forstå hverandre bedre enn personer som ikke har slike erfaringer i livet.»

Kast ut en kam, og be dem greie seg sjøl, som han sa

Det er ingen hemmelighet at budsjettet til mestring og velferd er høyt i vår kommune. Det er høyt i Norge, og demografien i hele den vestlige verden bærer preg av økt levetid i kombinasjon med reduserte barnekull. Nå må snart den blinde hjelpe den døve i dagliglivet! Vi må drøfte hva som er gode nok tjenester. Samfunnet må kanskje begrense sin forventning. Som fagperson kan det være uutholdelig å delta i en slik reduksjon.

Hjelp til selvhjelp

Vi ser også innovative løsninger hvor ny teknologi og nye kommunikasjonsformer rasjonaliserer tjenestene, og dette kan skje på faglig trygg måte. Depresjonsappen er et strukturert terapitilbud tilgjengeliggjort gjennom smarttelefonen. Vi ser også velferdsteknologi både i kommunale og private hjem. Som en klok medarbeider sa, -dette er ikke for å kutte ut den menneskelige kontakten, men å bruke den der det virkelig er behov.

Folk er folk

Vi må vise storsinn, og være åpne for at folk har behov for å leve ulike liv. Samtidig er det både trist og leit når noen ikke får realisert sitt liv. Dette settes høyt i vår tid. 22 prosent, hver femte innbygger, i arbeidsfør alder i vår kommune lever på overføringer fra staten.

I «Bror din på prærien» skriver Edvard Hoem om de som dro og de som ble. Jeg skal ikke gå inn på en omfattende analyse av innbyggerne i Søndre Land, andre har prøvd seg på årsaksforklaringer. Uansett er det interessant å se hvordan offensive tiltak i vår kommune kan bidra til at alle lever den best mulige versjonen av sine liv. I tillegg må vi jobbe for å være attraktive og trekke til oss flere spennende innbyggere.

I den sorte gryte

Vi bruker en god del ressurser på å rekruttere medarbeidere. Nå kommer en tid hvor signalene er tydelige på at vi ikke trenger flere. Dette er krevende øvelser. Ansatte kan begynne å frykte for sin stilling, eller om de må bytte avdeling. Det vil komme forventninger om å arbeide på flere avdelinger. Noen må også lede omstillingen på en god måte. Vi må ha kompetanseplaner som gjør at vi kan opprettholde tjenestene. Det må være tid til utviklingsarbeid, kurs og etterutdanning. Lederspennet i offentlig sektor er stort. Risikoen er altså høy for at noe går galt.

Vi må snakke med hverandre, justere forventningene, ha en åpenhet som skaper tillit. Skal vi finne den gode veien videre dette tiåret må vi ha en trygghet om tillitsvalgtes rolle, verneombud, HMS og ikke minst hvordan varslinger håndteres.

Prosjekt perfekt

Noe som slår meg med arbeidet i offentlig sektor er alle prosjektene. I utgangspunkt kan vår sektor arbeide med langsiktig perspektiv. De nasjonale rammene forandres sakte og lite. Med et blikk på barnehage og skole ser jeg en voldsom prosjekt-iver. Tidsavgrensede prosjekt, enten det er staten, fylkesmannen eller egen kommune som kommer opp med prosjektet, disse prosjektene surrer rundt hele tiden. Folk skal på møter, det skal være arbeidsgrupper, noe skal gjøres, ting skal rapporteres. Det slo meg på en av planleggingsdagene at det satt så mange medarbeidere i rommet at vi svei av to månedsverk på å lytte til en foredragsholder som slett ikke engasjerte alle i salen. Er vi helt sikre på at prosjektene gjør oss mer perfekt, eller burde alle disse fagfolkene (inkludert foredragsholderne) heller fått betalt for å sette seg sammen med et barn og lese i ei bok?

COS hindrer GRUFF

Ledersamlingen tidlig i oktober dreide seg om justering av budsjetter, i tillegg var det satt av tid til psykososialt arbeidsmiljø. Tilknytningspsykologene som har ledet barnehage og skole gjennom COS tok for seg sunne og trygge arbeidsforhold. Denne tankegangen vil være et godt verktøy. Gruff på arbeidsplassen er ineffektivt og kostbart.  Jeg er imidlertid spent: - Hvordan vil ansattes bekymringer, stress og negative sirkler ute i avdelingene bli møtt?  Blir det til at toppledelsen sier til avdelingsleder at problemene i din avdeling må du ta ned gjennom å «mentalisere», «invitere inn», «være prososial». For, som kursholderne sa; «-å føle seg stresset er ikke ok når man ikke kan søke tilbake til trygghet». I denne sammenhengen handler trygghet i stor grad om å ha tillit til at det vil skje en reparasjon dersom det har forekommet brudd i relasjonen. Sa Ida og Stig.

Psykologer et fascinerende

Som lærer har jeg blitt gjort oppmerksom på at vår yrkesgruppe er spesielt sårbar fordi vi bruker oss selv som verktøy i undervisningen. Vi har kunnskap, vi handler, vi reagerer, vi misforstår osv. Her vil det hele tiden være et utviklingspotensial, erfarne lærere kan ha et større repertoar både av vellykkede strategier, men også uvaner. Min verktøykasse kan bli bedre med COS.

Samtidig er det påfallende hvordan rammene for å lykkes reduseres gjennom økonomisk nedskjæring. Større barnegrupper, mindre lærertetthet, trangere rammer til drift. Kan vi virkelig forlange at mellomlederne skal mentalisere vekk konsekvensen av dette for alle parter? Hvordan skal vi nytenke og skape en innovasjonskultur nedenfra?

Livsmestring

Barnebokforfatter Arne Svingen peker på at bøker barna selv oppfatter som gøyale å lese sjelden når opp til priser og hedresomtale, skal du ha håp om Brageprisen bør du skrive om anorexi eller andre måter barn har det fælt. Dette påvirker selvsagt lesegleden i en gruppe hvor denne synker som bly for tiden. Perfeksjonistmonstrene slår altså lesegleden ned med barnelitteraturens kvalitetsstempel.

I skolen har vi fått et nytt tverrfaglig tema, «livsmestring». På sin plass mener mange, for barn og unge har det ikke så veldig bra i dag, sier de og peker på tall og undersøkelser. Men, løser et nytt «fag» problemet? Oppveksten og skolehverdagen må forventes å være så vanskelig for å tekkes perfeksjonistmonstrene, at vi må ha et fag for å mentalisere oss gjennom livet.

Livet på arbeidsplassen

For Søndre Land kommunes del har vi nå fått et felles språk for å være trygge i vår relasjon. Det er COS-språket med disse tre bildene. Selvstendig. Trygg havn. Sikker base.

I den nordiske arbeidslivsmodellen ligger at arbeidstakeren er selvstendig. Jeg mener det må bety at det må være lov å ta selvstendige, faglige valg og prioriteringer. Dette gir også en effektiv organisasjon. Men hvor vender vi oss når valget handler om pest eller kolera?

Med de kommende omorganiseringen og nedskjæringene tenker jeg «sikker base» er svakheten nå som vi går inn i budsjettarbeidet. Det mest sikre er at forutsetningene kommer til å endre seg, også med konsekvens for den enkelte medarbeider som skal utføre tjenesten.

Hvor finner medarbeideren en «trygg havn» når havet er i kok? Gode kollegaer og nærmeste leder må være selvsagte steder å vende «skipet». Men hva om også disse har vendt skuta mot havn?

Som medlem i en fagforening har du ei havn til.

 

Forebygging

Vinduskarmen på kontoret flasser. Malingen beskytter ikke treverket. Treverket kommer til å råtne. Glasset vil falle ut. Det blir kaldt. Fordi ingen malte i tide.

Nå må det repareres i relasjonen mellom malingsspann, pensel og karm. Her holder det ikke å mentalisere.

Jeg kan male. Jeg har maling hjemme. Det kommer ikke til å ta lang tid. Men, er det min jobb? Skal jeg gi faen eller samskape; «Like viktig som å rekruttere nytt fagpersonell til sektoren, vil det være å utnytte brukernes egne ressurser og utvikle folks evne til selv å ta ansvar.»

Publisert: 04.10.2021