En debatt handler om regjeringens forslag til endringer i barnehageloven, der det presiseres at det skal tilligge barnehageeier å velge verktøy for kartlegging av barn. En annen debatt handler om det tiltakende test- og måleregimet som preger norsk skole og der enkelte kommuner, som Oslo, har egne systemer som pålegges skolene – i tillegg til de nasjonale prøvene.

I Debatten i NRK1 torsdag 12. mars, der både kunnskapsministeren og skolebyråden i Oslo deltok, karakteriserte skolebyråd Anniken Haugli læreres ønske om å kunne ta ansvar for de metodiske valg på følgende måte: «Det regimet disse vil tilbake til, en lærer, ett klasserom, en klasse, den tiden er forbi. Jeg mener det er utrolig viktig at man har tett oppfølging av elevene, at man jobber i profesjonsfellesskap, at man jobber målrettet og systematisk for å sørge for at alle våre elever lærer det de skal».

Haugli har en klar politisk agenda. Hun vil ha endringer som er politisk besluttet. Samtidig påpeker hun betydningen av faglig sterke profesjonsfellesskap og forsøker å framstille sine kritikere som motstandere av dette. Men det er jo nettopp fra profesjonen hun møter en faglig kritikk mot de virkemidlene hun introduserer.

Haugli og Røe Isaksen vil la kommunene overta det faglige skjønnet profesjonsutøverne skal og bør stå for. Det er et profesjonsfaglig anliggende om en skole bør velge et mobbeprogram og i så fall hvilket. Og det er et profesjonsfaglig anliggende hva slags redskaper og metoder barnehager og skoler skal benytte for å skaffe seg innsikt i barns og elevers kunnskaper og læringsforutsetninger.
 
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen har gang på gang understreket at nettopp sterke profesjonsfelleskap på skolene er en nøkkel til suksess. Der er vi helt på linje. Men striden handler ikke om dette. Den handler om tilliten til profesjonsutøvernes faglighet. Når ble det god høyrepolitikk å underkjenne den?

Innlegget sto på trykk i Dagbladet 20.03.2015