Spørsmålet om lærertetthet har fått fornyet aktualitet i det siste. I valgkampen deler partiene seg i to leirer. Arbeiderpartiet, KrF, Senterpartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet de grønne mener at vi trenger en bedre norm for lærertetthet for å sikre alle skoler et godt utgangspunkt for å gi et likeverdig skoletilbud til alle elever. Regjeringspartiene og Venstre er uenige.

Dessverre er diskusjonene om lærertetthet fastlåste og lite konstruktive. Ordskiftet er preget av selektiv bruk av forskning og av en rekke myter. Dette innlegget er et forsøk på å avkrefte de vanligste mytene:


Myte 1: Det er helt greit å øke klassestørrelsene. Forskning viser uansett at det ikke er noen sammenheng mellom lærertetthet og læringsresultater.

Denne seiglivede myten har lite eller ingen støtte i forskning. Selv John Hattie, forskeren som motstanderne av å regulere lærertetthet ofte støtter seg til, skriver eksplisitt at økning i klassestørrelser er en dårlig idé fordi større klasser vil gi dårligere resultater. Med det støtter han opp under erfaringene til lærere, elever og foreldre: Store klasser kan gjøre det vanskeligere for lærerne å undervise og å følge opp hver elev. Elevene kan få dårligere vilkår for læring.


Myte 2: All forskning viser at det ikke gir noen positiv effekt å øke lærertettheten.

Alle som deltar i debatten om lærertetthet, bør vite at flere av de grundigste forskningsrapportene om emnet viser klare gevinster av å redusere antall elever per lærer. Forskningen viser at spesielt yngre elever, faglig svake elever, gutter og innvandrerelever, gjør det bedre i mindre klasser. Dette er elevgrupper som vi vet har behov for ekstra oppfølging. Flere undersøkelser viser også at de positive virkningene av mindre elevgrupper er varige gjennom høyere utdanning og i arbeidslivet.

Det finnes også forskning som viser til at økt lærertetthet har liten effekt. Dette er ikke forskning som undersøker hva som skjer i klasserommene, men analyser av forholdet mellom lærertetthet og testresultater, som ikke sier noe sikkert om årsak og virkning. Derfor har denne typen metodikk ofte blir kritisert av andre forskere. 

Uansett trenger vi mer kunnskap om dette temaet. Vi må undersøke i hvilke situasjoner økt lærertetthet er spesielt viktig og hvilke spesifikke elevgrupper som kan dra mest nytte av bedre tilgang til lærerressurser. I tillegg må vi forske på hvordan læreren bør endre sin undervisning for å utnytte mulighetene som reduserte klasser gir. Sist, men ikke minst, må forskningen være relevant i en norsk kontekst. Det var derfor gledelig at regjeringen nettopp har bevilget betydelig midler til mere norsk forskning på dette området.


Myte 3: Testresultater gir oss det definitive svaret på effekten av lærertetthet.

Dersom vi bare ser på resultatet av tester når vi vurderer effekten av økt lærertetthet, risikerer vi å overse andre positive effekter. Studier har vist at mindre klasser kan gi mindre bråk og forstyrrelser samt at lærere kan følge enkeltelever tettere og fange opp problemer som de ellers ikke hadde fanget opp. Det har også blitt påvist positiv effekt på elevenes arbeidsvaner og selvtillit. Et interessant poeng er at enkelte asiatiske land, som ellers er kjent for høye PISA-resultater og store elevgrupper, nå har satt i gang tiltak for å redusere klassestørrelsen. Hensikten er å utvikle kritisk tenkning og samarbeidsferdigheter hos elevene.


Myte 4: Vi har så høy lærertetthet i Norge sammenliknet med andre land, at vi ikke trenger reguleringer.

Denne påstanden er nok et eksempel på en forenkling av virkeligheten. Både høy grad av integrering av alle elever i fellesskolen og innslaget av mange små skoler, bidrar til den forholdsvis høy lærertetthet i Norge. Et sentralt poeng med å innføre strengere krav til lærertetthet på alle skoler, er at det skal bidra til å oppfylle elevenes rett til et likeverdig opplæringstilbud.

Landsgjennomsnittet for lærertetthet skjuler nemlig svært store forskjeller mellom skoler og mellom kommuner. I dag er den gjennomsnittlige lærertettheten i noen kommuner tre ganger høyere enn i andre sammenliknbare kommuner. Mellom skoler er variasjonene enda større. Disse variasjonene øker stadig.

Derfor blir det feil å bruke gjennomsnittstallet for hele Norge som et argument mot å gjøre noe med situasjonen til de elevene som faktisk går i for store klasser. Hvis barnet ditt går i en klasse som er for stor til at læreren kan holde kontroll og følge opp enkeltelever, er det liten trøst i at lærertettheten er god på landsbasis.

Myte 5: En norm for lærertetthet vil frata kommuner og skoler nødvendig fleksibilitet.

Det er riktig at innføring av et strengere krav om minste lærertetthet, vil redusere kommunenes handlingsrom noe. Vi mener at denne reduksjonen må vurderes opp mot elevenes grunnleggende rett til et likeverdig opplæringstilbud i hele landet. En norm for lærertetthet skal først og fremst være en sikkerhet for at ingen skoler skal ha uforsvarlig lav lærertetthet. Det er ikke en bestemmelse som griper inn i hvordan den enkelte skole fordeler lærerressursene mellom ulike grupper og klasser. Poenget er tvert imot å sikre at alle skoler faktisk har tilstrekkelige lærerressurser å fordele. Utover dette vil skoler og kommuner fortsatt ha samme handlefrihet. 

Kronikken har stått på trykk i Dagbladet 27.08.2015

Miljøpartiet de grønne (MDG) var dessverre utelatt i oppramsingen av partiene som vil ha en ressursnorm. Partiet ble lagt til i denne teksten 07.09.2015. Det MDG ønsker er å innføre et tak på 15 elever per gruppe i barneskolen og 20 elever i ungdomsskolen.