I Norge har vi høye ambisjoner for alle elever. Hver enkelt skal bli sett og få et tilbud som er tilpasset sine forutsetninger. Alle skal få mulighet til å ta sine evner i bruk. Utdanningen skal ivareta et bredt dannelsesoppdrag. For Utdanningsforbundet er det gledelig at lærertetthet har blitt et sentralt tema i valgkampen. Mange partier argumenterer for å styrke lærertettheten i norsk skole. De ønsker en minstenorm for lærertetthet som kan gi en reell sikring mot at lærertettheten blir for lav.

Fra regjeringshold kommer det også lovende nyheter. Revidert statsbudsjett ga ressurser til flere lærere i småskolen og midler til å forske på lærertetthet. Kunnskapsministeren har uttalt til Dagsavisen at vi trenger flere lærere i norsk skole. Det kan virke som om Høyre er i ferd med å forlate gamle slagord og få øynene opp for at gode læringsresultater er avhengig av at lærere ikke får ansvar for så mange elever at de ikke kan følge opp hver enkelt.

Dessverre avviser regjeringen og støttepartiet Venstre fortsatt det viktigste virkemidlet for å sikre norske elever nok lærere: en solid minstenorm for lærertetthet. Kronargumentet, ofte gjentatt av Frp’s utdanningspolitiske talskvinne Bente Thorsen og med noe mer forbehold av kunnskapsministeren, er at det ikke er noen direkte sammenheng mellom lærertetthet og elevenes læringsutbytte.

Hvis man tar denne påstanden bokstavelig, vil det nærmest være fritt fram for å øke klassestørrelsen betraktelig uten at det går ut over kvaliteten i opplæringen. Dette stemmer selvsagt ikke, noe enhver lærer vil bekrefte og forskningen også forteller oss. Selv John Hattie, forskeren som motstanderne av en minstenorm for lærertetthet oftest støtter seg til, advarer eksplisitt mot å øke klassestørrelsene.

En beslektet problemstilling er om det er hensiktsmessig å bruke ressurser på å øke lærertettheten i skolen. Her er ikke forskningen fullt så klar i sine konklusjoner. Å isolere effekten av en bestemt faktor når man forsker på et så komplekst felt som læring, er krevende. Dessuten opererer de ulike forskningsprosjektene med ulike definisjoner av hva som er små og store elevgrupper. Vi kan likevel slå fast at de studiene som har gjort de mest omfattende grepene for å isolere effekten av økt lærertetthet, gir svært sterke indikasjoner på at dette kan være et kraftfullt verktøy i arbeidet for en bedre skole. Spesielt interessant er det at lærertetthet har vist seg å ha stor og varig betydning for elever som av ulike grunner underpresterer faglig, for eksempel elever med lærevansker, elever med innvandrerbakgrunn og elever fra ressurssvake familier.

Det er med andre ord gode grunner for å innføre regler som sikrer at ikke lærertettheten på en skole blir for uforsvarlig lav. I dagens norske skole varierer lærertettheten svært mye. Saken handler derfor ikke om en generell økning av lærertettheten over alt, men om å sørge for at alle skoler har et forsvarlig minimum av lærere som står i forhold til elevtallet.

Det holder likevel ikke å innføre høyere lærertetthet. Snarere må vi se lærertetthet i nær sammenheng med undervisnings- og arbeidsmåter i skolen. God lærertetthet er sentralt for å gjennomføre den effektive og moderne pedagogikken som det i dag er bred enighet om. Stikkord er god kjennskap til elevens faglige utvikling og progresjon, samt presise tilbakemeldinger for hvordan eleven kan utvikle seg videre både faglig og sosialt.

En slik metodikk krever at man har nok tid til hver elev. Derfor er god lærertetthet en av forutsetningene for å lykkes. Denne erkjennelsen er i ferd med å spre seg her hjemme. Internasjonalt har det gitt seg utslag i at mange skolesystemer har satset på lærertetthet og innført ulike reguleringer. Eksempelvis kan vi trekke fram det anerkjente skolesystemet i Ontario, Canada.

Regulering av lærertetthet kan utformes på ulike måter. Det Utdanningsforbundet ønsker, er en forsterket minstenorm for lærertetthet som sikrer at hver skole har et forsvarlig minimum av lærerressurser tilgjengelig. Da bidrar vi til at skolene har forutsetning for å gi barn og unge et likeverdig opplæringstilbud, uavhengig av hvilken skole elevene går på. Minstenormen vil ikke frata skolene fleksibiliteten til å organisere opplæringen og fordele lærerressursene mellom klasser og grupper slik de ønsker. Snarere er poenget å gi skoleledere og lærere økt fleksibilitet i det pedagogiske arbeidet ved å sikre at det faktisk finnes tilstrekkelige lærerressurser å fordele.

Det er svært bekymringsfullt at norsk skole i så stor grad ser ut til å reprodusere sosial ulikhet. Vi har en kunnskapsminister som er opptatt av å gjøre noe med situasjonen. Nettopp derfor er det merkelig at han avviser et av de viktigste tiltakene for å motvirke forskjeller i skolen. Det er på høy tid at ministeren tar avstand fra den gamle myten om at det ikke er sammenheng mellom lærertetthet og læring.

**

Denne kronikken sto på trykk i Stavanger Aftenblad 7. september 2015.