Utdanningsforbundet mener:

  • Politiske avgjørelser om barnehagens innhold og rammer skal ha utgangspunkt i hva som er best for barna og ikke i kommersielle interesser.
  • Økt kommersialisering gir kommersielle krefter økt makt i barnehagepolitikken.
  • Offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barnehagebarna til gode. Barnehageeier skal ikke kunne ta ut profitt av driften.
  • Private aktører kan føre til stadig skifte av eiere, manglende styring og unødvendige belastninger for ansatte og brukere.
  • Likeverdige tilbud til alle barn er målet. Det sikres best gjennom et offentlig tilbud.
  • Lærere i private barnehager skal ha rett til samme lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjonsvilkår, som i offentlige barnehager.

Derfor er vi kritiske til kommersialisering
Mens private eiere i mange år har vært en naturlig del av norsk barnehagesektor, er de kommersielle aktørene forholdsvis nye. Kommersialisering i offentlig sektor, og i våre felles velferdstjenester, brer om seg. Barnehagesektoren har de siste årene blitt stadig mer interessant for kommersielle aktører. 

Barnehagen er en utdanningsinstitusjon og et viktig samfunnsansvar. Skattepengene våre er ment å gå til viktige velferdsgoder, for eksempel barnehage. Utdanningsforbundet mener at offentlige midler og foreldrebetaling i sin helhet skal komme barna til gode, mens kommersialisering ofte medfører en motivasjon for eier til å få mest mulig profitt ut av barnehagedriften. 

Vi vet at bemanning og kompetanse er mest avgjørende for kvalitet i barnehagen. Det er flere måter å effektivisere drift og bemanning på: Øke arbeidsmengde ved for eksempel flere barn per ansatt, utvide åpningstid uten å sette inn flere ansatte, bruke relativt mindre faglært arbeidskraft eller kutte antall ansatte slik at arbeidsbyrden øker for de som er igjen. Et annet alternativ er å unngå å sette inn vikar ved fravær. 

Kommersielle aktører tilbyr ofte ekstratjenester mot betaling for å øke overskuddet som varm mat til barna, hente- og bringeservice, klesvask eller ulike betalte aktiviteter i barnehagetiden. Ikke alle foreldre har råd til å benytte disse tjenestene, noe som kan skape forskjeller for barna. I tillegg er det en fare for at ekstra-tjenestene tar fokus fra det faglige og pedagogiske mandatet som barnehagen og personalet har.

Utdanningsforbundet frykter at større kommersielle aktører i framtiden vil kjøpe opp enkelt-barnehager, og at barnehager drevet av foreldregrupper, ideelle organisasjoner eller alternative pedagogiske retninger rammes. Mangfold i sektoren har vært et viktig argument for myndighetenes positive holdning til private eiere. Denne utviklingen vil nettopp kunne redusere mangfoldet. 

Privatisering innebærer nødvendigvis ikke kun private eiere. Kommunen kan velge å eie barnehagen, men sette bort driften til private. Det gjøres gjennom anbudsrunder hvor private aktører velges ut til å drifte barnehagen et visst antall år. Når perioden er utløpt, blir det ny anbudsrunde. På den måten risikerer man stadig skifte av firmaer som skal drive barnehagen, noe som påvirker både ledelse og organisering av driften og skaper ustabilitet og uforutsigbarhet for barn, foreldre og ansatte. I tillegg kan hyppige skifter av eiere medføre uro og oppbrudd av faglige miljøer som på sikt svekker kvaliteten på det pedagogiske tilbudet. 

Barnehagen er en viktig del av utdanningen
Barnehagen er første del i utdanningsløpet og et offentlig ansvar. Dette ansvaret innebærer å styre sektoren i tråd med hva som gir best kvalitet.  Det er ansvarsfraskrivelse å overlate mye av styringen av denne viktige delen av barns utdanning til kommersielle aktører. Vi ser at kommersielle aktører allerede har stor innflytelse på barnehagepolitikken og på utviklingen av regelverket. Et eksempel på hvilken posisjon private aktører har i sektoren var den forrige regjeringens forslag til forskrift om utbyttebegrensning som ble trukket tilbake og erstattet av gjeldende forskrift som gir rett til et rimelig utbytte. Utdanningsforbundet ønsker strengere kvalitetskrav i loven. For eksempel å få innført en bemanningsnorm og en bedre pedagognorm. Mange private aktører ønsker ikke normering av bemanning og areal for å kunne stå fritt til å bestemme dette selv. 

Private eiere begrenser kommunens mulighet til å styre sektoren. Kommunen vil ikke kunne sette mål, iverksette tiltak og justere i tråd med kunnskap og ønsker fra foreldre, ansatte og politikerne om hva som gir best mulig barnehage. Private barnehager bestemmer selv innholdet i sine barnehager.

Så lenge det er i tråd med regelverket kan ikke kommunen stille krav til innhold, arbeidsmåter og organisering. Ved konkurranseutsetting vil de kunne stille krav i anbudet, men det vil til en viss grad styres av hva ulike tilbydere er villig til å gå med på.

Private eiere reduserer kommunens mulighet til å styre barneopptakene. Private barnehager kan velge å ha egne opptakskriterier så lenge disse er i tråd med regelverket. De kan for eksempel ha vedtak om at barn til ansatte og søsken prioriteres. Det kan lede til at flere "ikke-rettighetsbarn" får barnehageplass, mens "rettighets-barn" står i kø. Kommunen blir helt avhengig av velvilje fra de private aktørene for å klare å innfri barnehageretten og det vanskeliggjør langsiktig planlegging.

Rekrutteringen kan rammes
Kommersiell drift og profitt, vil ofte påvirke de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Det kan skje på flere måter:

  • Noen private aktører ønsker ikke å inngå tariffavtale. Det svekker partene i arbeidslivet og rettighetene som er opparbeidet i eksisterende avtaleverk.
  • Private aktører gir ansatte dårligere pensjonsavtaler. Pensjon er et viktig gode for ansatte, men private kan enten i valg av pensjonsavtale eller ved å velge bort dette, spare penger som rammer de ansatte. Gode lønns- og arbeidsvilkår er viktig for rekruttering av og stabilitet blant personalet.
  • Noen private aktører er ikke interessert i å inngå avtale om medbestemmelse med de ansattes arbeidstakerorganisasjoner. En slik avtale bidrar til mer ordnede forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, noe som igjen borger for en bedre kvalitet på barnehagetilbudet. Uten medbestemmelse stiller de ansatte svakere. 

Spørsmålet om likebehandling 
Myndighetene har et uttalt politisk mål å likebehandle kommunale og ikke-kommunale barnehager økonomisk. I praksis gjennomføres likebehandlingen ved at tilskuddet til ikke-kommunale barnehager beregnes ut fra kostnadene i kommunenes egne barnehager.

Utdanningsforbundet mener at det er positivt at ikke-kommunale barnehager har de samme økonomiske forutsetningene for å levere et kvalitativt godt barnehagetilbud som kommunale barnehager. Men likebehandling  i tilskudd må følges opp av tilsvarende likebehandling for krav til bruken av midlene. Koblingen mellom tilskuddet til henholdsvis kommunale og ikke-kommunale barnehager skaper uheldige insentiver i kommuner og kommunale barnehager til å spare penger i sektoren. En direkte konsekvens av denne koblingen er økte insentiver til å privatisere barnehager for å spare penger, jf. for eksempel Oslo kommunes beslutningsgrunnlag for privatisering av barnehager. 

I en streben etter økonomisk likebehandling av barnehagene er minimumssatsen for tilskuddssatser til ikke-kommunale barnehager trappet opp. Det er uheldig at det ikke er knyttet krav til bruken av de ekstra midlene som tildeles. Mye tyder på at økte midler til ikke-kommunale barnehager har beriket eiernes private økonomi i stedet for å komme barna til gode. 

Bakgrunn og fakta
Hvor stor andel utgjør private barnehager? Publikasjonen Utdanningsspeilet 2014 fra Utdanningsdirektoratet er en relevant kilde. I 2013 var 47 prosent av barnehagene i Norge kommunale og 53 prosent privat eide. Andelen private barnehager har holdt seg stabil de siste fem årene. 70 prosent av de minste barnehagene – det vil si de som har 25 eller færre barn – er private. Derfor går under halvparten av barna, 48 prosent , i private barnehager.

En tredel av norske kommuner – i hovedsak småkommuner – har bare kommunale barnehager. Fem kommuner har bare private barnehager. Også disse er småkommuner, og de har færre enn ti barnehager. I en av tre norske kommuner er minst halvparten av barnehagene private. 11 prosent av kommunene har mer enn 70 prosent private barnehager.

Det er få private barnehageeiere som eier mange barnehager, ifølge Nasjonalt barnehageregister (NBR). De aller fleste private barnehageeierne – om lag 3300 av totalt 3450 – eier bare én barnehage. Om lag 75 barnehageeiere eier 3 barnehager eller mer, og av dem er det knapt 30 som eier 5 barnehager eller mer. Det er bare en håndfull som eier mer enn 25 barnehager, og de eier oftest barnehager i mange fylker og på tvers av landsdeler.

Denne fordelingen er i tråd med tall fra Private Barnehagers Landsforbund (PBL) om fordelingen av deres medlemmer, fra august 2012. Merk her at enkelte kommersielle aktører som eksempelvis Norlandia ikke er medlem av PBL: 

Private barnehager består av både private ideelle barnehager og av private kommersielle barnehager. Noen eksakt oversikt over fordelingen av disse to typer eiere finnes ikke. Vi vet at den kommersielle andelen er økende. En indikasjon er i De Facto-rapporten «Privatisering av barnehager – Oslo» ( 2013) der det pekes på at aksjeselskap er den eierformen som øker raskest. I 2012 var 52 prosent av barnehageplassene i privat sektor i barnehager organisert som aksjeselskap. Tilsvarende andel var 13 prosent i  2000, og 26 prosent fem år senere. 

Telemarksforskning har utarbeidet flere notater om finansiering og privatisering som grunnlag for endringen fra øremerking til rammefinansiering av barnehagesektoren. Rapporten om Kostnadsforskjeller i barnehagesektoren (TF-rapport 243 fra 2008) er en del av forarbeidene til innlemming av barnehagetilskuddet i det kommunale inntektssystemet. Her kommer det fram at kommunale barnehager har ca. 13, 9 prosent høyere kostnadsnivå enn de private. Forklaringen er hovedsakelig lønnsnivået og antall barn per ansatt. Bemannningsgraden varierer med andelen barn med behov for særlig tilrettelegging, andelen små barn og andel deltidsplasser. Andelen barn med behov for særlig tilrettelegging er større i kommunale enn i private barnehager og dette påvirker forskjeller i kostnadsnivået. Dette samsvarer med senere utredninger. 

I notatet Analyse av kostnader i barnehagane i 2010 (TF-notat 50/2011), også fra Telemarksforskning, er oppdraget å analysere og vurdere kostnader i landets barnehager basert på et representativt utvalg kommunale og ikke-kommunale barnehager i 50 kommuner/bydeler. Bemanningen er høyere i kommunale barnehager enn i private, og kommunale barnehager har fremdeles  størst personalkostnader per årsverk. Alle barnehagene får lengre oppholdstid og dagene for barna blir lengre, andelen barn som har registrert oppholdstid på mer enn 41 timer per uke øker sterkt. 

En annen publikasjon fra Telemarksforskning, notatet «Gullgraving i sandkassa? Profittmuligheter og uttak av verdier fra private barnehager» (TF-notat 51/2011),  presenterer anslagene for profitt og mulighetene for uttak av profitt i barnehagesektoren. Notatet viser at faktisk og potensielt uttak av midler omfatter langt mer enn regnskapsført utbytte. Notatet har sett på potensialet for økt profitt gjennom reduksjon i kvaliteten, og analysen er konsentrert om bemanning, siden det er her det største innsparingspotensialet ligger. Analysene viser at profittmotiverte eiere har betydelige insentiver til å redusere bemanningen innenfor det som må regnes som normalt nivå. Dette innebærer større  barnegrupper og flere barn per ansatt. 

I den tidligere omtalte De Facto-rapporten peker Stugu på noen tydelige forskjeller mellom private og kommunale barnehager. Blant disse er:

  • Det er store forskjeller på personalkostnader i kommunale og private barnehager. I 2011 var registrerte personalkostnader pr. årsverk i kommunale barnehager 506 891 kroner, mens tilsvarende kostnader i ikke-kommunale barnehager var 426 706 kroner. Årsaker er forskjeller i ansiennitet mellom ansatte i private og kommunale barnehager, måten pensjonskostnader beregnes i kommunene samt forskjeller i kvalitet på pensjonsordningene. I private barnehager ble 23,6 prosent av samlede kostnader bevilget til annet enn personale. Tilsvarende andel i kommunale barnehager var 14,7 prosent Før formell likebehandling har private barnehager et større økonomisk handlingsrom enn kommunale barnehager.
  • Bemanningstettheten er lavere i private barnehager enn kommunale, mellom 5 og  prosent på landsbasis.
  • Det er flere barn med behov for særskilt tilrettelegging i kommunale barnehager enn private.

PwC la høsten 2012 fram en rapport der de mente det ville være lønnsomt for Oslo kommune å privatisere en andel av kommunens barnehager. De Facto (2013) konkluderte med at privatisering etter PwCs modell vil føre til følgende:

  • Økte utgifter for Oslo kommune
  • Bare marginale endringer i tilskuddene til de private barnehagene
  • Stor usikkerhet for de ansatte som er direkte berørt, spesielt planene om ny konkurranseutsetting hvert 6. år. Det vil skape uro som også vil ramme foreldre og barn.
  • Ansatte i berørte barnehager får dårligere pensjonsvilkår.
  • Press på barnehagens bemanning.
  • Økte skiller mellom private og offentlige barnehager.
  • Flere foreldre vil oppleve økt usikkerhet for plassen i barnehage ved at private barnehager kan gå konkurs eller skifte eier. Kommunale barnehager oppleves ofte som tryggere.