Kun én prosent av lærerne i Norge har stor tiltro til politikernes valgløfter for utdanningssektoren. Hele 76 prosent tror ikke på dem, avslørte en medlemsundersøkelse før stortingsvalget for to år siden. Lærerstreiken i fjor høst var på mange måter et uttrykk for det samme – en reaksjon på det økende gapet mellom rikspolitikernes valgtaler og den kommunale virkeligheten lærerne står i.  

For hvordan kan Høyre foran stortingsvalget love økt lønn til dyktige lærere når det er KS og kommunene som fastsetter lærerlønningene? Eller love å ansatte andre yrkesgrupper i skolen når det faktisk er kommunene og fylkeskommunene som ansetter og bevilger penger til stillinger? Hvordan kan Arbeiderpartiets program for denne stortingsperioden love bedre kvalitet og flere pedagoger i barnehagene når dette er kommunenes ansvar? 

Det er ikke bare lærerne som har innsett situasjonen: Det blir stadig tydeligere, både for nasjonale politikere og velgerne, at mange kommuner svikter som skole- og barnehageeiere. Likevel kvier de fleste partiene seg sterkt for å innføre nasjonale standarder og krav til kvalitet barnehagen og skolen. De kravene som faktisk stilles, kommer ofte uten tilstrekkelige midler, og konsekvensene er små når kommunene ikke følger opp. Prisen er det barna og elevene som betaler. Den norske fellesskolen er ikke lenger en institusjon, men en illusjon – og samme er tilfellet for barnehagene. 

Et likeverdig opplæringstilbud
Kravet om et likeverdig tilbud er et grunnleggende prinsipp for både barnehagen og skolen. Alle barn og elever skal ha tilgang til tjenester av like god kvalitet, og tjenestene skal være tilpasset den enkeltes behov, uavhengig av bosted. Det er ikke tilfellet i Norge i dag. Årsaken er enkel: Det er kommunene og fylkeskommunene som har hovedansvaret for barns og unges opplæringstilbud, selv om rikspolitikerne og Regjeringen ofte kan gi inntrykk av noe annet. 

Riktignok ligger det overordnede ansvaret for å utvikle barnehage- og skolepolitikken hos Kunnskapsdepartementet. Her utformes nasjonale rammebetingelser for opplæringen. Departementet legger derimot ikke føringer på hvordan kommunene og fylkeskommunene skal finansiere barnehage- og skoledriften. Det betyr at det er kommune – og fylkesstyrene selv som avgjør hvor mye penger de vil bruke på sine barnehager og skoler. Nasjonale myndigheter har bare barnehageloven og opplæringsloven som virkemiddel i styringen av de kommunale prioriteringene. 

Denne oppgavefordelingen blir problematisk når kommunene og fylkene i altfor stor grad tolker og forstår sentrale nasjonale mål for barnehage og skole forskjellig – eller nedprioriterer utdanningssektoren i budsjettene sine til fordel for andre formål og tiltak.  Resultatet er økende forskjeller mellom kommunene og fylkene, både for lærertettheten i barnehage og skole, behovet for spesialundervisning og spesialpedagogisk hjelp før skolealder.

Gapet mellom nasjonale mål og lokal gjennomføring har gitt sentrale og lokale politikere stadig lavere troverdighet i utdanningspolitikken. Folk flest opplever at sentrale og lokale politikere skylder på hverandre når tilbudet ikke lever opp til forventet kvalitet.For foreldre er det vanskelig å forstå at det lokale selvstyret gir rett til å nedprioritere en sektor eller oppgaver som er høyt prioritert av rikspolitikerne og regjeringen, særlig når det handler om noe så grunnleggende som retten til en god grunnutdanning.Selv om staten øker pengeoverføringen til kommunene, er det ingenting som garanterer at disse blir brukt til skolen og barnehagen. Derfor mener Utdanningsforbundet det er nødvendig med minimumskrav til kvalitet på viktige områder for den gode skolen og barnehagen. 

Kommunenes prioritering av barnehage og skole
Den største utgiften i barnehage- og skolesektoren er personalkostnader. De utgjør om lag 80 prosent av de totale utgiftene. De kommunene som bruker mest penger på området, har også en høy andel lærere med høy faglig kompetanse. 

For å måle kommunenes innsats ser man ofte på hvor mye penger kommunen bruker per elev i enten skolen eller barnehagen. Og det viser seg at forskjellene er enorme. Mens noen kommuner kun bruker 80 000 kroner per skoleelev, bruker andre kommuner 230 000 kroner. Altså nesten tre ganger så mye. Ca. 40 prosent av kommunene bruker mellom 90 000 og 110 000 kroner per elev. 

Også i barnehagene er forskjellene betydelige. Tabellen under viser ressursbruk per barn i de fem største byene, samt landsgjennomsnittet (tallene er justert for lønns- og prisvekst).

 
Det gir derfor liten mening kun å se på de nasjonale gjennomsnittstallene. Disse tallene skjuler svært store lokale forskjeller i hvor mye kommunene bruker per barn i kommunale barnehager: Kostnadene varier fra under 140 000 kroner per barn i noen kommuner, til over 240 000 kroner i andre.

Og de store forskjellene kan ikke bare forklares med naturlige variasjoner i sammensetningen av barn og elever. Til det er de altfor store. En viktig forklaring er derimot ulike tolkninger av standardnivået for tjenestene, og hvilke rettigheter barn og elevene har. Rammelovgivning for skolen og barnehagen gir mulighet for individuelle løsninger, men åpner samtidig for betydelig forskjellsbehandling og stor grad av vilkårlighet. 

Lokalpolitikernes skolefaglige kompetanse og forståelse for ansvaret de har for innholdet og kvaliteten i opplæringstilbudet, varierer sterkt i mellom kommunene. Så lenge det nasjonale regelverket legger få føringer for tjenestetilbudet til barn og elever, vil kommunene kunne fortsette å definere dette svært ulikt. Derfor er det all grunn til å tro at forskjellene vil fortsette å øke – til tross for politikernes festtaler om «fellesskolen» og et likeverdig utdanningstilbud til alle barn og unge. 

Betydelig variasjon i lærerkompetansen
For å sikre et likeverdig tilbud til alle barnehagebarn og skolelever, er nasjonale krav til lærernes kompetanse er et viktig virkemiddel. Virkeligheten i dag er at ikke alle barn og elever i landet har tilgang på dyktige og kvalifiserte lærere.

  • Over 13 prosent av alle som i dag underviser i grunnskolen – eller 9700 ansatte - mangler godkjent lærerkompetanse i fagene sine. Halvparten av dem har bare videregående skole eller mindre. Det betyr at hver syvende elev kan risikere kun å bli undervist av ukvalifisert personale.
  • Bak de nasjonale gjennomsnittstallene skjuler det seg betydelige variasjoner mellom kommunene. I over 70 prosent av landets kommuner er 10 prosent eller mer av de ansatte i undervisningsstillinger ukvalifiserte. Bare i underkant av to prosent av kommunene har ikke innrapportert ukvalifisert undervisningspersonale. I over 70 kommuner er andelen ukvalifiserte lærere 20 prosent eller mer.

Også i barnehagene er det store regionale og lokale variasjoner i andelen lærere. Bare innenfor storbyene varierer andelen fra over 40 prosent i Bergen og Trondheim, til under 30 prosent i Stavanger. Bak de nasjonale tallene i tabellen under, er det betydelige lokale variasjoner, både mellom kommuner og mellom barnehagene i hver enkelt kommune.

Statistikkene viser med all tydelighet at nasjonale krav til lærerandel og lærerkompetanse er et avgjørende virkemiddel for at alle barn og elever skal få et likeverdig opplæringstilbud uansett hvor de bor i landet.