En vittig-Per tvitret nylig «Kan man skyte ulv med kulturkanon?» Det var muligens ment som en karakteristikk av våre lokale avisdebatter på nyåret. Men er det noen sammenheng mellom de to sakene – altså mellom ulv og kulturkanon? Og kan det ha noe for seg, det noen hevder, at begge disse sakene er beslektet med de populistiske strømninger som har banet veien for Trump til Det hvite hus?

I de siste tiår har mange vestlige regjeringer valgt en kurs som har ført til at store befolkningsgrupper føler seg oversett. Frustrasjonen dette har skapt, har gitt høyrepopulismen næring. Den har åpnet et rom for dem som, med paroler om antielitisme og det nasjonale, spiller på lengselen etter handlekraft og den faste styring. De som svekker tilliten til samfunnets demokratiske institusjoner, inkludert den kritiske presse, og som velger å godta autoritære regimer når bare de får en opplevelse av at noe faktisk skjer.

Men hva har dette med vår debatt å gjøre? En sammenheng handler om identitet, om et behov for å beskrive det nasjonale, i møte med immigrasjon og globalisering. Forslaget om en norsk kulturkanon kom ikke fra noen høyreekstremist eller innvandringsmotstander. Det kom fra en reflektert kunnskapsminister, som også leder Høyres programkomité, altså Torbjørn Røe Isaksen. Når han finner grunn til å løfte akkurat dette, har det kanskje en sammenheng med Høyres behov for å være synlige i spørsmålet om det nasjonales plass i vår tid. Rett og slett fordi denne tematikken opptar mange.

En annen sammenheng handler om folkelighet versus elite. I sin kjerne handler ikke den norske ulvedebatten bare om ulv og om menneskers frykt for ulven. Den handler vel så mye om hvem som skal ta beslutninger om lokal naturforvaltning, og om en opplevelse i distriktene av å bli overstyrt av besserwissere fra hovedstaden. Temperaturen i debatten viser dette. Spenningen mellom sentrum og distrikt er en tematikk som opptar mange og som lenge har vært synlig i norsk politisk debatt.

Dette skal vi ikke kimse av. Politiske kommentatorer peker på at disse sammenhengene også kommer til å sette et tydelig preg på vårt eget stortingsvalg – og dermed på den valgkampen vi har foran oss.

Det er noe nesten naivt sårbart i et styresett som forutsetter en sannferdig og respektfull offentlig samtale, der argumentenes kvalitet og oppslutning skal være grunnlaget for de beslutninger som fattes. Demokrati tar tid. Det skal være rom for tvil. Innvendinger skal aktivt hentes inn, lyttes til og overveies. Store endringer forsøkes forankret i brede konsensusprosesser. Er det sterk opposisjon, går man mer forsiktig fram.

Det er disse demokratiske styringsprinsippene som i dag er under press, mange steder i verden.

Jeg tror det er mulig å bygge veldig breie og sterke allianser mot den ekstreme populismen. Det er når de ansvarlige demokratiske kreftene splittes, at den negative utviklingen virkelig kan skyte fart. Nå er det nødvendig at partier med et oppriktig demokratisk fundament, både på høyre- og venstresiden, evner å stå sammen. Fagbevegelsen bør også kjenne sin besøkelsestid. Ikke minst fordi vår bevegelse vil være blant de første ofre for en ekstrem populisme.

Vi bør derfor stille oss selv spørsmålet: Hva kan vi bidra med for å styrke den breie alliansen vi trenger? Og et av svarene må være at vi har høy terskel for å utpeke meningsmotstandere som populister. Vi bør i stedet anstrenge oss for å høre hva de andre sier, og nedkjempe de argumentene vi finner urimelige.


Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 3/2017.