Professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen, Karsten Storetvedt: "Er Alfred Wegeners teori om kontinentaldrift utgått på dato? - Geovitenskapelige kjensgjerninger, globale teorier, ønsketenkning og faglig fremmedgjøring.
Professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen, Karsten Storetvedt, holdt 15. mars et foredrag om jordklodens utvikling – intet mindre. Til stede på dette møtet i ”Fagforum for Geografi” var representanter for oljevirksomhet, universitet og skole – en broket forsamling.
Professor Karsten Storetvedt (KS) ga et historisk tilbakeblikk på Alfred Wegener og hans utradisjonelle geofysiske ideer. Wegener forsøkte å forene to mobilistiske prinsipper for jordklodens utvikling – 1) fenomenet polvandring og 2) hypotesen om sidelengs (lateral) bevegelse av kontinentene (driftteorien).
Polvandring
Polvandring innebærer at jordkloden har forandret sin romlige orientering slik at polene – og ekvatorlinjene – trinnvis har endret posisjon i forhold til rotasjonsaksen. I devontiden lå for eksempel en av de geografiske polene i Søratlanteren, vest for nåværende Sørvest Afrika, og den motsatte polen i nåværende Stillehav. Det tilhørende ekvator passerte over de nordlige kontinentene. Ifølge Wegener har polene vandret i nærheten av Greenwich-meridianen. I flere hundre millioner år var Afrika et polart kontinent (i likhet med dagens Antarktis), men gradvis endret kloden romlig orientering. Afrika fikk etter hvert lavere bredder og dermed varmere klima, samtidig som de nordlige landmasser fikk høyere bredder med tilhørende kaldere klima. KS illustrerte polvandring ved hjelp av en oppblåsbar globus, hvilket er helt nødvendig for å kunne anskueliggjøre dette fenomenet. I devontiden gikk paleoekvator (det ”gamle” ekvator) over Nord-Europa, hvilket for eksempel kan forklare forekomstene av rød devonsk sandstein i Norge. Wegener fant ikke opp polvandring selv. Her var han barn av sin tid, for polvandring lå i tiden. Den østerrikske geologen Damian Kreichgauer hadde blant annet skrevet utførlig om de geologiske konsekvenser av polvandring i 1902 – i boken Die Äquatorfrage in der Geologie.
Årsak til polvandring
Det er masseforskyvninger i jordens indre som leder til at jorden endrer sin romlige orientering. Storetvedt nevnte at pga. masseforflytningen under det store jordskjelvet ved Sumatra ”bikket” jorden ca. 5 centimeter mot Stillehavet.
Lateral bevegelse, Pangea og Antarktis-problemet
De fleste forbinder ”lateral bevegelse” med Wegener: Ideen om at jordskorpen på et eller annet tidspunkt var blitt stuet sammen til et stort kontinent – Pangea. Pangea har senere sprukket opp i mindre fragmenter, som så har beveget seg ut til sine nåværende posisjoner - i følge denne teorien. Wegener fikk imidlertid problemer med Antarktis når han rekonstruerte sitt Pangea. Hans rekonstruksjon forutsatte langvarig polart klima på dette kontinentet, mens de fossile funn indikerte at forholdene tvert i mot hadde vært tropiske. Dette var relativt godt dokumentert på Wegeners tid. Den norske Jason-ekspedisjonen hadde allerede tidlig i 1890-årene samlet inn fossile trestammer av store lauvtrær på Den antarktiske halvøy, hvilket indikerte alt annet enn polare bredder. Med andre ord, Wegeners teori kolliderte med fakta, men dette ble oversett. Fossil- og klimaproblemene i Antarktis ble feid under teppet.
Menneskelige sider ved forskningen
Forskeren opphører ikke å være menneske når han bedriver forskning. Forskningen infiltreres derfor lett av det menneskelige – makt, ære, prestisje, sosiale hensyn, håp og ønsketenkning. Slik også med Wegener. At Afrika og Sør-Amerika ’passet inn i’ hverandre hadde det lenge vært spekulert over, men Wegener gikk et skritt videre i det han påstod at disse kontinentene engang måtte ha ligget inntil hverandre.
Paleomagnetismen – et nytt forskningsfelt
Storetvedt fortalte om geologenes sterke motstand mot Wegeners sammenstilling av de atlantiske landmassene. De mente hans geologiske argumenter ikke holdt vann, og at han hadde tatt seg altfor store friheter med naturen for å oppnå den tilpasning han ønsket. Rundt 1950 var den alminnelige oppfatning i geovitenskapelige kretser at Wegeners ideer var grunnleggende feil. Men tidlig på 50-tallet ble det foretatt målinger av den fossile jordmagnetismen (paleomagnetisme) [1] i bergarter på de ulike kontinentene, og resultatene tilsa at det likevel måtte ha foregått en eller annen form for relative bevegelser mellom landmassene. Wegeners laterale driftsystem kom dermed på nytt i fokus, og fikk etter hvert, mot alle odds, et økende antall tilhengere. Selv om de klassiske tilpasningsproblemene i Wegeners modell forble like uløste som før, ble det likevel ikke vurdert om globale paleomagnetiske retningsdata kunne samsvare med et alternativt mobilt system. Denne mangel på geofysisk nytenkning har fått katastrofale konsekvenser for utviklingen av de geovitenskapelige fagene, ifølge Storetvedt.
Plateteorien ble ikke bekreftet
På slutten av 60-tallet ble plateteorien lansert som en videreutvikling av Wegeners modell. Storetvedt fortalte at ingen av platemodellens sentrale forventninger er blitt bekreftet, noe som omsider førte til at han måtte oppgi dette globale rammeverket som meningsfullt grunnlag for sin forsknings- og undervisningsvirksomhet. I sine fagbøker har Storetvedt dokumentert at:
1. Alderen på den basaltiske havbunnskorpen ikke øker med avstanden fra Midthavsryggen;
2. Varmestrømmen langs midthavsryggene – der det påstås at smeltemasse strømmer opp – er generelt ikke høyere enn i havområdene ellers, eller på kontinentene;
3. I subduksjonssonene finner man ikke de store kaotiske ansamlinger av foldete bergarter – slik man skulle ha forventet på basis av platemodellen;
4. Det har ikke vært flere fjellkjededannelser i jordhistorien, kun foldebelter som har minimal innflytelse på topografien. Topografiske fjellkjeder, som troner på dagens jord, er geologisk sett av meget ny dato. De begynte først å poppe opp for ca 15 millioner år siden, men den viktigste hevningsfasen har kun skjedd i løpet av de siste 5 millioner år.
Kontinentaldriftsteorien – en ny trend
Man kan betrakte kontinentaldriftsteorien som en hvilken som helst trend, fortsatte Storetvedt. Trender skapes på visse steder av visse personer. Kontinentaldriftsteorien ble i etterkrigstiden drevet igjennom av den legendariske professor Stanley Keith Runcorn ved Universitetet i Newcastle. Newcastle var på 1950-tallet og utover i 1960-årene et Mekka for den moderne driftinspirerte geofysikken, og det var her Karsten Storetvedt som ung forsker kom i kontakt med kontinentaldriftsteorien og det nye paleomagnetiske forskningsfeltet. Det var altså i Newcastle han tidlig på 60-tallet ble sosialisert inn i den nye teorien -. Og nettopp dette var et viktig poeng for Storetvedt: Forskere flest er faglig fremmedgjort i forhold til overordnete idékonstruksjoner som for eksempel platedriftsteorien. Forskere flest blir tilhengere av en teori først og fremst på et følelsesmessig grunnlag -!
En ny teori- Den globale Vridningsteorien
Karsten Storetvedt presenterte sin egen teori for jordens utvikling, Den Globale Vridningsteorien, som har vært offentlig kjent siden 1989. Storetvedt har vist at Wegeners polvandringssystem bekreftes av moderne paleomagnetiske retningsdata. For å forklare avvik i kontinentenes polvandringskurver trenger en bare å vri/rotere kontinentene på stedet; for de store kontinentene dreier det seg kun om relative rotasjoner av noen få titalls grader. Studerer en Atlanterhavets tilstøtende kystlinjer, vil en se at disse ikke er parallelle, men har svak vifteform. Denne moderate vifteformen skyldes at kontinentene har rotert litt ’på stedet’. Dette dreier seg om treghetsvridning forårsaket av jordens litt ujevne rotasjon rundt egen akse. Storetvedt poengterte at parallellitet mellom motstående kyster er ikke en indikasjon på at kontinentene tidligere har vært fysisk samlet, like lite som at parallelle dal- og fjordsider er en indikasjon på at disse har beveget seg fra hverandre.
Diskusjon etter foredraget
Under den påfølgende diskusjonen sa førsteamanuensis Reidar Trønnes seg enig i at forskere flest er faglig fremmedgjort i forhold til overbyggende teorier. Grunnen til dette er først og fremst den snevre fagspesialisering i vår tid.
Det ble en god del diskusjon om fjellkjedenes opprinnelse. Geir Lunde (Avienco Hydrocarbons) kunne, med basis i sedimentasjonshistorien langs de vestafrikanske og vesteuropeiske sokkelområdene, bekrefte konklusjonene som var fremsatt om at topografiske fjellkjeder er en nykommer i jordhistorien. Med eksempler fra Nord-Amerika (Sierra Nevada og Appalachene) fastholdt Storetvedt at der er ingen forbindelse mellom strukturell deformasjon i jordskorpen (tektonisme) [2] og overflatetopografi. Den seiglivete og fremdeles populære oppfatning om at fjellkjeder er forårsaket av oppdrift fra en fortykket skorpe ble dermed avvist. Tektoniske prosesser fører ikke til nevneverdig endring av skorpetykkelse. Prosesser i øvre mantel fører derimot til en progressiv, men ujevn, tynning, og gradvis omdanning, av kontinentskorpen. Oseanskorpen er ”sluttproduktet” i denne prosessen. I Storetvedts globale teori fikk jorden i ”utgangspunktet” heldekkende skorpe av kontinental type. Dagens kontinentale mosaikk er kun rester av dette opprinnelig pan-globale laget. De topografiske fjellkjeder, som skyldes prosessene i øvre mantel, kan betraktes som det første stadiet i nedbrytning av den kontinentale skorpen, konkluderte Storetvedt.
For flere av oss var dette første gang vi fikk overvære en faglig diskusjon om platedriftsteoriens problemer, for anledningen smakfullt akkompagnert av bergensk fiskesuppe.
Kveldens foredrag var en kortversjon av foredragsholderens siste bok: ”Når grunnlaget svikter. Om kreativitetens trange kår og livet bak de akademiske kulisser.”
http://www.kolofon.com/frontpage/default.asp
(Referatet er skrevet av Jon Haarberg)
-----------------------------------------------------------------------
1): Populært sagt; bergartene inneholder ”kompassnåler”. Ved hjelp av kompassnålene kan en bestemme ”gamle” poler og ekvatorlinjer
2): Foldebelter og skyvedekker er eksempler på deformasjon i jordskorpen
-----------------------------------------------------------------------
Les mer her
Tidskriftet Forskerforum har et intervju med Storetvedt i sitt siste nummer (6/2006 - side 21). Du kan laste ned tidskriftet HER
B