05/2003

Betydning av samspillet mellom omsorgsperson og barn

Å lære å snakke er en av de viktigste målene for barn i deres første år. Små barn kommer inn i verden med sin medfødte kapasitet for å forstå og produsere språk.

Denne artikkelen ser på i hvilken grad man kan hevde at voksen respons på barns atferd og kommunikasjonshandlinger faktisk påvirker deres språklige utvikling.

Liv Vedeler er utdannet for å arbeide i skolen, men har viet hele sitt yrkesaktive liv til arbeid med barn i førskolealder. Hun ønsker barnehagen inn i Utdanningsdepartementet, og hun ønsker leken inn i skolen, for hun tror ikke noe på at leken skal kunne ødelegge for læringen.

Karlstadmodellen presenterer et forslag til et teoretisk og praktisk opplegg som strekker seg fra tidlig språkstimulering av nyfødte til lese- og skriveopplæring i skolealder.

Denne modellen ble i utgangspunktet prøvd ut i forhold til barn med Downs syndrom, men en har underveis oppdaget verdien og mulighetene i forhold til barn med andre typer funksjonshemminger.

Det er måten man generelt tilrettelegger for elevene på som avgjør om prosjektarbeid virker inkluderende eller ikke. De sentrale utfordringer på dette området blir å koble den ordinære og den særskilte undervisningen.

Det er i dag enighet om at barn som er operert med cochlea implantat har behov for pedagogisk oppfølging etter operasjon, men det diskuteres fremdeles hvilken type oppfølging som er den beste for disse barna.

Artikkelen beskriver et prosjekt der Karlstadmodellen blir prøvd ut i forhold til tre nylig opererte barn.

Artikkelen er et bidrag til debatten rundt ulike måter å organisere grunnskoleopplæring for døve elever på.

En undersøkelse av døve elever i vanlig grunnskole innenfor et avgrenset område viser at viljen til samarbeid er stor, men at det ofte skorter på ressurser og kompetanse.

Et særlig svakt ledd er kontakten mellom skoleavdeling ved kompetansesenteret og klasserommet på bostedskolen.

Foreldre til funksjonshemmede barn opplever at det blir liten tid til å utvikle samlivet på en normal måte. Disse foreldrene trenger støtte for å bli mest mulig i stand til å føre et alminnelig liv. I stedet opplever de at samfunnet forventer at de skal fungerer som en forlengelse av hjelpeapparatet.

Det kan være flere grunner til å tvile på om spesialskoler og segregerte grupper er bedre enn normalskolen for mange av elevene med Downs syndrom.

Dette hevdes med bakgrunn blant annet i kontakt med foreldre og engelsk forskning, som kan dokumentere at elever med Downs syndrom i normalskolen når lengre i utvikling og kvalifikasjoner enn det de gjør i spesialskole.