Hvilken dag er det i dag? (onsdag 4. november)
Hvilken dag er det i dag? Eller det har jeg sånn tålig kontroll på, men hvilken dato er det, det er verre!
Vi lever litt utenfor det virkelige liv her. Vi har jo litt tidsfølelse når vi må gå for å spise f.eks, ellers blir det meste avgjort av hvor langt vi er kommet i saksliste og program.
Det er helt ok, for jeg har det jo bra J
Og kjære lærere bær over med evtentuelle skrivefeil for her går det fort unna mellom slagene.
Dagen i dag har vært preget av veldig mye "indremedisin" og valg. Dette gir meg en grunnleggende forståelse av organisasjonen og vil være et bakteppe for det videre arbeidet mitt.
Møtene varer lenge og jeg har nå funnet ulike måter å sitte på stolen på. Jeg tror det er sunt å skifte sittestilling slik at man ikke må knekkes opp på torsdag ettermiddag…..
Heheh det hadde tatt seg ut, alle delegatene må knekkes opp og rettes ut før festenmiddagen…..
Hodet kjennes både tomt og fullt på en gang, men med en vedvarende følelse av at jeg er privilegert som får være med på dette.
Nå litt tid til å ha hjernen på tomgang sammen med litt musikk før vi starter kveldsmøte
I samme rom som Jens (onsdag 4. november)
I mangel på frisk i lungene måtte jeg starte dagen med en joggetur ute. Det er jo for galt at man har vært i Lillehammer uten å gå ut av døra. Oppholdsvær og kaldt, helt nydelig vær.
Jeg var ikke alene om å lade opp til dagens ”sitte-stille-maraton” Jeg møtte på flere på min vei. Utfordringen var å ikke løpe seg bort. Jeg traff Ingrid fra delegasjonen, hun hadde staket ut en løype før meg. Hun har liten stedssans, men finner frem her så godt som bare det, da kan jeg også :)
Ti minutter til å spise så var vi i gang igjen. Måltidene her passer meg bra, her er det så liten tid til å spise.Hvorfor sløse bort tiden på det ? Neida, ikke så ille, man får tilført kroppen det nødvendige.
Så kom Jens Stoltenberg da.
Han er jo en flott mann da, det skal han ha :)
Det er ikke så ofte jeg er i samme rom som statsministeren, så jeg måtte få hilst på han - og det klarte jeg gitt!
Så var det tilbake til vedtektene... jeg har det bra her jeg!
Premie for å finne fram? (tirsdag 3. november)
Denne dagen startet jeg med å svømme. Det var helt nødvendig å løsne opp i rygg og nakke etter en vanvittig ”sittemaraton" dagen før. Egentlig burde jeg kommet meg ut i frisk luft, for det fikk jeg sist på søndag.
Før hele møtet startet på mandag var jeg veldig spent på om det kom til å bli kjedelig å måtte sitte så mye stille, og høre på alle de tusener på tusener ordene som ville strømme fra talerstolen.
Til nå har de tankene blitt gjort til skamme. Det er absolutt ikke tid til å kjede seg. Det er knapt tid til å gå på do. Fordi hotellet er som en labyrint. Så når man skal på do må man først beregne tid på å finne doen, og så hvordan komme seg tilbake igjen. Vi hadde delte økter og skulle finne ut hvilket rom vi skulle være på. Vi burde fått premie når vi endelig fant frem. Så det er helt vanlig å se lettere forvirrede delegater som surrer rundt i gangene :)
Jeg er egentlig helt utslitt i dag. Dagen har vært ett eneste stort klimaks.
Det startet med Inge Eidsvåg som var glimrende. Kristin Halvorsen ankommer med et pressekorps i hælene hele tiden. Fascinerende å se på hvordan de sirklet rundt henne. Så innledet Per Aaahlin til morgendagens barnehage og skole på en veldig, veldig bra måte.
Jeg opplevde at da Kristin kom forvandlet landsmøtet seg til å bli ett medium for budskap. Per gav tydelig beskjed om hva Utdanningsforbundet forventet av regjeringen på barnehage, skole og videregående. Talen ble med jevne mellomrom avbrutt av høylytt applaus.
Nesten hallelujarop, og rungende ”Amen”. Jeg med en fortid i menighetslivet følte nesten jeg var tilbake igjen! Applausen var helt på sin plass,og den fortsatte da Kristin Halvorsen steg opp på talerstolen. Da var det hennes tur til å formidle sitt budskap av forventninger og tanker. Hun er dyktig gitt. Så det blir spennende å følge med for det ble lagt grunnen for ett godt samarbeid i dag mellom Utdanningsforbundet og Regjeringen.
Dagen fortsatte bare fra høyde til høyde, for så var det valg av leder.Noe så nervepirrende ...
Tankene gikk til begge lederkandidatene i og det vanvittige presset de må ha hatt den siste tiden. Og det helt sinnsyke var at når vi ventet på resultatet satt det en haug med presse to meter foran ansiktet deres, for å fange opp den første reaksjonen. Himmel!
Vi i Vest-Agder hadde nominert Mimi hele veien. Det var nesten litt uvirkelig når vinneren ble annonsert. Mimi vant med to stemmer, snakk om jevnt løp.
Jeg mangler ord for det blir litt mye på en dag det var en spesiell dag. Utdanningsforbundet har fått en fantastisk leder, jeg er så stolt, mangler ord så jeg stopper her for jeg må sove. Lade opp og rydde plass, for i morgen kommer Jens!
Borrelås var ikke nok! (mandag 2. november)
Dagen i dag startet tidlig på tredemølla.Jeg tenkte at det gjelder å få brukt opp litt energi, slik at jeg skal klare å sitte i ro i så lange økter. Heldigvis var jeg tidlig ute, da det var flere enn meg som hadde tenkt den tanken. Så med over to hundre mennesker og én tredemølle gjelder det å være først til mølla…
Så var klokken halv elleve og ballet skulle åpnes.
Nå var borrelås ikke nok til å holde meg fast i stolen da Katzenjammer slo an tonen som kulturåpning. Jeg hadde sett for meg ett mer ”høykulturelt ” innslag med høy fiolin og pianofaktor. Der ble jeg overrasket, ja, i meget positiv forstand. Det gir meg ett inntrykk av hva slags tone man ønsker seg på landsmøtet.
Jeg har følt meg litt som en observatør inntil selve åpningen av landsmøtet. Fordi det er mange inntrykk som skal fordøyes. Eksempelvis sitter det folk overalt i ivrig diskusjon, du får en følelse at det foregår ting over alt til enhver tid.
Jeg vet noen delegasjoner hadde møte til ett i går natt. Vi sluttet av rundt halv elleve. Så det er tydelig svært ulikt hvordan delegasjonene arbeider. Vi har en giv og motivasjon i vår delegasjon. Jeg opplever å være forberedt, og at leder har gjort det hun kan for å forberede oss.Allikevel går det ikke an å forberede seg helt på hva som venter.
Kulturinnslaget var fenomenalt, talen til Helga var fantastisk . Jeg ble virkelig stolt og fikk en følelse av at jeg var med på noe veldig viktig. Da ble jeg rykket kjapt ut av den litt nølende, tilbakeholdende posisjonen.
En annen ting som gjorde godt, og som fikk meg til å merke engasjementet var å delta på møte for unge delegater i går kveld. Så samlet sett til nå stiger ”kurven” og energinivået kun oppover! Førskolelærerene ble så absolutt holdt høyt i talen til Helga, så til de som er i tvil vi er med: Vi er med hele veien.
Må løfte blikket (mandag 2. november)
Nå har det vært to lange økter. Ett av de to store dokumentene, verdier og prinsipper, har blitt grundig debattert. Det samme, om ikke enda grundigere, har struktur og strukturendringer blitt debattert.
Struktur er en viktig og nødvendig debatt. I Vest-Agder har vi hatt en veldig dyp og grundig prosess på hvordan vi skal organisere oss. Vi brukte lang tid på å prøve å se hverdagen uten seksjonsstyre. Etter å ha fulgt med i debatten en stund klarte jeg ikke å holde meg lenger. Jeg hadde veldig lyst til å prøve og hjelpe skeptikerne til ny struktur med å løfte blikket sitt.
Jeg ble så engasjert da jeg hørte Gunnar Stålsett sin åpning av Sørlandske lærerstevne. Han snakket om det arbeidet de gjorde i organisasjonen: Religion for Fred. De jobber som brobyggere mellom religioner for å skape forståelse og legge grunn for fredsarbeid. Dette mener jeg har overføringsverdi til oss og at vi ,når vi er på det nivået vi er som tillitsvalgte - kunne løfte blikket og se at vi må bygge broer mellom seksjonene for å skape en sterk og slagkraftig fagorganisasjon.
Jeg måtte skrive innlegg.
Det var veldig spennende å sitte å vente på at navnet mitt skulle komme på talerlisten. Da det da kom steg pulsen opp mot makspuls, bare ved å løfte blikket . Klam i hendene og veldig konsentrert gikk jeg mot talerstolen.
Det var bare GØYYYYYYY!!!!!!!!!!!!!
Delegasjonen min er veldig engasjert i struktursaken, fordi vi har hatt en god grundig prosess på struktur i fylkeslaget. Og tror at det er er ett viktig verktøy inn i fremtiden. Det som er interessant er at førskolelærerne har nesten ikke vært på talerstolen for å uttrykke sin bekymring for en ny struktur.
Nå etter siste økt på tre timer uten pause sitter vi i delegasjonen og diskuterer valg og morgendagen, ikke bare skole og barnehage,men sin helhet :)
Så med ett velfortjent glass vin runder jeg av denne dagen, det har vært gøy, og jeg fikk ikke bruk for borrelåsen.
Svimlende bratt læringskurve (søndag 1. november)
Året 2009 har vist seg å være det året jeg skal oppleve mitt først Fylkesårsmøte og mitt første landsmøte.
Det er ikke lenge siden jeg jobbet som pedagogisk leder på en 3-6 års avdeling, nå er jeg 100 prosent frikjøpt til å gjøre en innsats som leder for seksjon barnehage i Vest-Agder.
Læringskurven har vært, og er fremdeles svimlende bratt, men det er jo en av de tingene som er spennende med denne jobben.
Jeg har vært medlem helt siden lærerskolen, og plasstillitsvalgt en kort periode. Hvilken kunnskap og kjennskap hadde jeg da til Utdanningsforbundet ?
At fagforeningen min arbeidet for lønn og medlemmer som fikk problemer på arbeidsplassen sin var jeg klar over, men det var stort sett det. Jeg forhandlet som plasstillitsvalgt i barnehagen for lønnen min. Ved bordet satt styrer og representanter fra de andre organisasjonene sammen med meg. Når jeg tenker på dette nå, var det jo absolutt galskap.
Skoleringen som plasstillitvalgt var ikke noe som ble prioritert, jeg fikk noen skriv fra styrer, men husker jeg ikke følte det kunne prioriteres. Det virket fremmed og litt for fjernt fra min hverdag å skulle delta på slike ting.
For jeg opplevde at det var min hverdag som førskolelærer som var viktig.
Det var barna og foreldrene som var i fokus. Å se på meg selv som en arbeidstaker med rettigheter, plikter og mulighet til medbestemmelse kom ganske langt bak.
Hva var det da som vekket meg opp til å bli så engasjert da?
Jeg mener det var kunnskap. Kunnskap om Utdanningsforbundet og kjennskap til at jeg faktisk kunne påvirke min egen og andres arbeidssituasjon, med alt det innebærer.
Kunnskap krever tid. Da jeg var plasstillitsvalgt opplevde jeg ikke å ha denne tiden, som valgt hovedtillitsvalgt og lokallagsleder hadde jeg tiden, og mulighetene. Jeg utviklet ett sterkt engasjement.
Jeg har i løpet av ett drøyt år arbeidet med å forstå hvorfor det har vært så mye motstand og mye følelser blant førskolelærerne hos oss; mot å legge ned seksjonen. Først måtte jeg lære historien, så forstå struktur, så dagens struktur, så forslaget om ny struktur. Jeg har hatt tid til dette (selv om modningsprosessen virkelig måtte intensiveres) - hvordan er det med medlemmene i barnehagene?
Dette landsmøtet kan gjøre oss enda mer enhetlig, ved å legge ned alle seksjoner.
Hvordan blir det å komme tilbake til medlemmene i barnehagen og ”selge inn” at de vil bli ivaretatt like godt, om ikke enda bedre, med en eventuell ny struktur? Hvordan vil landsmøtet påvirke førskolelærerne sin arbeidshverdag?
Vil jeg finne min plass på landsmøtet? Vil jeg forstå det som skjer? Vil jeg kunne overføre det til hverdagen som brått kommer etterpå?
Jeg ser frem til å delta på Lillehammer, men vet ikke helt hva jeg går til. Jeg skal være borte fra familien - noe de er vant til, men nå i en lengre periode. En annen utfordring for meg er å måtte sitte stille så sinnsykt lenge, så mange dager på rad!
A