Bakgrunn og fakta
Kommunene som barnehagemyndighet har ansvar for godkjenning av og tilsyn med barnehagene i kommunen, både private og kommunale. Alle barnehager skal være godkjent før virksomhetene settes i gang. Kommunen skal følge med på at virksomheten drives innenfor rammene av godkjenningen, at barnehagens vedtekter ikke er i strid med loven og at innholdet er i samsvar med lov og rammeplan. Tilsynet innebærer også et aktivt veiledningsansvar. Kommunen skal sørge for at alle godkjente barnehager mottar offentlig tilskudd på en samlet sett likeverdig måte. Eksempler som vil kunne avdekkes i et tilsyn er om barnegruppene blir for store, om arealet er stort nok i forhold til antall barn, om det er gjort nok for å skaffe førskolelærer dersom en har dispensasjoner, om den totale bemanningen sikrer et godt nok pedagogisk tilbud, og om praktiseringen av pedagognormen er i henhold til lovens bokstav.
En rapport utført av Pricewaterhouse Coopers (2011) på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet viser at én av fire kommuner ikke har ført tilsyn med sine barnehager de siste fire årene. Behovet for tilsyn er størst i barnehager med mange ufaglærte, mens full pedagogdekning minsker dette behovet. (Kilde: Seland, førsteamanuensis ved Dronning Mauds Minne Høgskole, som har forsket på barnehager i lys av kommunale rammebetingelser.)
Noe over halvparten av kommunene har utarbeidet kriterier til bruk ved tilsyn med innholdet i barnehagene. 15 prosent har ikke vært på tilsynsbesøk de siste fire årene. 17 prosent har ingen plan for tilsyn. Kommuner bruker i snitt et ¼ årsverk på barnehagetilsyn.
Et ferskt, konkret eksempel: Det kan gå mellom 10 og 12 år for hver gang Sandnes kommune utfører stedlig tilsyn med barnehagene i kommunen, viser en rapport fra Rogaland Revisjon IKS. Hensikten var å vurdere kvaliteten på barnehagetjenestene slik den styres av administrasjonen. Et stedlig tilsyn innebærer at to representanter fra fagstaben tar barnehagen nærmere i øyesyn.
Utdanningsforbundet mener
- Vi trenger et sterkt nasjonalt tilsynssystem for barnehagene. Blant annet fordi vi nå har gått over fra øremerking til rammefinansiering. Det betyr at statlige myndigheter gav fra seg et styringsverktøy de har hatt.
- Det er uheldig at kommuner fører tilsyn med seg selv. Kommunenes rolle som både eier og tilsynsmyndighet kan komme i konflikt med hverandre. Det kan fort bli bukken og havresekken.
- Til sammenligning mener myndighetene at skolen er så viktig at staten gjennom fylkesmannen må ta ansvar for tilsyn. Samme er tilfellet for helsesektoren, der departementet etter helsetilsynsloven sørger for statlig kontroll av all helsevirksomhet i fylket. Hvorfor skal det gjøres unntak for de aller minste, barn i barnehagene, som tross alt også skal gis et pedagogisk tilbud?
- Manglende barnehagefaglig kompetanse og lav administrasjonsressurs i mange kommuner hindrer at tilsynene kommer hyppig nok, og kvalitet i tilsynet blir mange steder mangelfullt.
Spørsmål til politikerne
Hvordan vil du ivareta kommunens forpliktelser som barnehagemyndighet?
Hvordan vil du gjennomføre tilsyn med barnehagene i kommunen?
Hvordan vil du følge opp funn som gjøres gjennom tilsynet?
Hvordan vil du ivareta veilednings- og utviklingsansvaret de har i sektoren?
