Debatten fortsetter: Like barn lærer ikke best

PISA-sjokket i 2001 – der norsk skole ble plassert et stykke nede på utdanningsrangeringen – utløste en debatt med storms styrke. Nå, når stormen for lengst har lagt seg, hersker en tilsynelatende enighet i skolepolitikken. I dette smule farvannet må utdanningspolitikerne våre ofte nøye seg med å bruse med fjærene og piske opp stormer i vannglass. Men bak enigheten vaker et stridstema med potensial
til å bli en sentral del av den utdanningspolitiske debatten.

Det aktuelle temaet er nivådelte undervisningsgrupper. Norsk opplæringslov sier, noe
vagt, at elevene til vanlig ikke skal deles inn etter faglig nivå. Ser vi mot flere av våre største samarbeidsland, er situasjonen derimot en annen.

Tyskland har fortsatt et skolesystem der elevene ved ti års alder blir plassert i utdanningsløp på bakgrunn av faglig nivå. Slik fastlegges elevenes fremtidige yrkeskarrierer på en måte som reproduserer sosiale skillelinjer. Storbritannia har både tradisjon for et klassedelt utdanningssystem, der elever går på ulike skoler ut fra sosial klasse, og for nivådeling innad på skolene. Det sistnevnte står også sterkt i USA, som til tross for en oppmykning de siste tiårene fortsatt deler 75 prosent av 13-åringene i mattegrupper ut fra nivå. Kan vi se bevegelse mot lignende tilstander i norsk skole?

Programfestet
Svaret er ja. Fremskrittspartiet har allerede programfestet nivådeling som en viktig del av partiets skolepolitikk, og Høyre tok sist i høst til orde for større grad av nivådelt undervisning enn dagens lovverk åpner for. Nylig signaliserte Trond Giske at
skolen må gjøre mer for de flinkeste elevene, og han ble straks møtt med et forslag om fremtidige elitegymnas for realfagstalenter.

Nivådeling er heller ikke ukjent i skolen per i dag.

I 2009 slo et statlig tilsyn fast at mange skoler praktiserer ulike former for nivådeling
i strid med opplæringsloven, og på enkelte av disse skolene er inndeling etter nivå blitt et bærende prinsipp for organisering av opplæringen.

Individualisering
Gruppeinndeling etter nivå virker utvilsomt forlokkende på mange. Skolen er under press for å levere bedre resultater, og det kan intuitivt virke fornuftig at barn og unge lærer best sammen med andre på samme faglige nivå. I tillegg er nivådeling i tråd med
den økende individualiseringstendensen ellers i samfunnet.

Fleksible og individuelle løsninger er honnørord i tiden på bekostning av fellesskap og
samhold, og elevene skal ha tilpasset opplæring.

For å møte disse kravene kan det være fristende for skoler å ty til nivådelte undervisningsgrupper. Spørsmålet blir da hvorfor Norge skal holde igjen med nivådeling når land vi ellers ofte har sett på som foregangsland, bruker det så utstrakt.

Effekten av nivådeling
Et raskt blikk mot utdanningsdebatten i Tyskland, Storbritannia og USA kan kanskje hjelpe oss med svaret. I disse landene stiller forskere ofte spørsmål ved om nivådeling egentlig gir noen positiv effekt på det faglige nivået. Det finnes en rekke studier som trekker dette i tvil, og som tvert imot antyder at inndeling på tvers av faglig nivå kan slå positivt ut for alle elever, spesielt de svakeste.

Resultatene fra PISA-undersøkelsene kan indikere noe av det samme. Tyskland, Storbritannia og USA oppnår ofte nokså middelmådige resultater, og utdanningsdebattantene der peker stadig mot Finland, som oppnår toppresultater uten å dele elevene inn etter nivå.

Med andre ord bør man være forsiktig med å argumentere for nivådeling ut fra et ønske om bedre resultater.

Ambisjoner
I tillegg finnes det en annen dimensjon som om mulig veier enda tyngre i et helhetlig samfunnsperspektiv. Hvordan påvirker vi egentlig samfunnsutviklingen når vi systematisk deler elever inn etter nivå fra ung alder? La oss igjen se mot Tyskland, Storbritannia og USA. Der er motstanderne av nivådeling dypt bekymret for at et
nivådelt skolesystem fører til økte klasseskiller.

Undersøkelser viser nemlig at elever som tidlig deles inn etter nivå, i stor grad låses fast i denne inndelingen resten av skolegangen. Det er betenkelig. Til tross for at vi vet at barn utvikler seg i ulikt tempo, og at utvikling er avhengig av motivasjon og ambisjonsnivå, blir enkelte barn fortalt at de er dårligere enn sine jevnaldrende, og ambisjonsnivået blir satt lavere. Resultatet blir sementering av sosial ulikhet i langt større grad enn vi er vant med i Norge. Riktignok hadde også vi et nivå- og klassedelt utdanningssystem og svært dype klasseskiller i første halvdel av 1900-tallet, men hos oss har avgrunnen blitt mindre. Det har de ikke klart i like stor grad i Storbritannia og USA.

Limet
Selv om vi har relativt små klasseskiller, må norsk skole likevel bli bedre til å kompensere for kulturell og sosial bakgrunn slik at alle barn og unge får en reell sjanse til å utvikle seg i den retningen de ønsker. Spørsmålet er hvordan vi oppnår det?

I dag har vi et system der barna lærer det samme fram til 16-års alder. Deretter kan de velge videre skolegang ut fra interesser og nivå.

Lovverket åpner allerede for å gi de flinkeste elevene krevende utfordringer og for å yte ekstra hjelp til dem som trenger det, så lenge inndelingen ikke er permanent og stigmatiserende. Ønsker vi oss virkelig tilbake til et system der små barn får beskjed om at evnene deres ikke er gode nok – også der det innebærer å låse dem fast til et lavt nivå for resten av livet, med redusert mulighet til å utvikle seg ut fra egne forutsetninger?

Syns vi det er greit at barn fra ett sosialt sjikt hovedsakelig forholder seg til barn fra samme samfunnslag? Et av de viktigste økonomiske og velferdsmessige fortrinnene vi har i de nordiske landene, er relativt små klassemotsetninger og stor tillit til hverandre og til våre myndigheter. Tør vi å gamble med dette ved å forandre skolesystemet i en retning som vil svekke det limet som binder oss sammen på tvers av sosial, økonomisk, kulturell og religiøs bakgrunn?

Innlegget stod på trykk i VG tirsdag 1. mai.