I Norge har Lisa gått på skolen i snart to hundre år. Lov om skoleplikt i Norge ble vedtatt i 1739, og gjaldt for begge kjønn. Allmueskolen kom i 1860, med fastskole for alle. Lesende og skrivende kvinner har derfor lenge vært viktig for norsk samfunnsutvikling og demokrati. 

Les mer: Faktaark 4/2011: Jenter og kvinners rett til utdanning

Norske husmannsjenter kunne lese, skrive og regne i 1875, samtidig som analfabetisme var utbredt og utdanning kun forbeholdt de få i mange andre europeiske land. I Norge fins ikke lenger formelle hindringer for kvinners mulighet til utdanning og karriere. Sånn er det ikke overalt.

Alle har rett til utdanning
Retten til utdanning er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring og barnekonvensjonen. Barnekonvensjonen er ratifisert av alle land utenom USA og Somalia. Likevel er 69 millioner barn, hvorav 54 prosent er jenter, forhindret fra skolegang. Globalt er det 759 millioner analfabeter, to tredeler er kvinner. Kun ti prosent av verdens funksjonshemmede går på skolen, og av dem er kun én prosent jenter.

Hva hindrer så mange millioner fra å få oppfylt retten til utdanning, og hvorfor er de fleste jenter? Fattigdom er én grunn. Fattige familier har ikke råd til å sende alle barna på skolen. Som regel blir sønnene prioritert. Jenter må oftere enn gutter påta seg omsorgsoppgaver hjemme.

Kjønnsdiskrimineringen er global. Lovverket i mange land ivaretar ikke barns behov og diskriminerer spesielt jenter. I tradisjonelle samfunn er tidlige ekteskap et stort hinder for at jenter ikke får utdanning.

I kriser og konflikter er det jentene som er mest utsatt for å bli ekskludert fra utdanningstilbud. Tradisjonelle og kulturelle adferdsmønster består gjerne i slike situasjoner, og jenter blir ofte offer for overgrep og utnyttelse.

Utdanning for kvinner en sosial vaksine
Kvaliteten på undervisningen lider under overfylte klasserom, manglende undervisningsmateriell, dårlige skolebygg og ukvalifiserte lærere, mangelen på kvinnelige lærere er stor. Undervisningen er ofte lite relevant for jentene.

Tidligere direktør for UNESCOs utdanningsinstitutt, Mark Bray, hevder at utdanning av kvinner gir samfunnet en direkte helseeffekt og fungerer som sosial vaksine. Studier viser at å utdanne jenter ikke bare gir god avkastning for jentene, men også positive samfunnsmessige ringvirkninger i form av færre fødsler, lavere barnedødelighet, utdannede kvinner praktiserer bedre hygiene,  riktig ernæring og forstår behovet for vaksinering.

Unge jenter og kvinner med utdanning har et godt utgangspunkt for å beskytte seg selv og familien mot HIV/AIDS, og bidrar aktivt til å begrense sykdommen. Utdanning av jenter bidrar med andre ord til å nå tusenårsmålet om helse.

Et generelt økt kunnskapsnivå gir et bedre utgangpunkt for økonomisk vekst og utvikling. Fattigdomsreduksjon er også et Tusenårsmål. ”Utdanning av jenter og kvinner er det mest effektive virkemiddel mot fattigdom”, uttalte presidenten for Education International, Susan Hopgood, på organisasjonens kvinnekonferanse i Bangkok i januar.

Norge må lede an
I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913 og det første 8. mars-toget ble arrangert allerede i 1915. Nå knappe 100 år etter nyter norsk samfunnsliv godt av velutdannede kvinner i politiske og næringslivsposisjoner. Ingenting hindrer en kvinne fra å påta seg lederstilling. Vi har et samfunn hvor begge kjønn har lik rett til å påvirke, sånn er det ikke alle steder.

På den internasjonale kvinnedagen slår GCE-nettverket i Norge et slag for at jenter og kvinner må få oppfylt retten til utdanning. Norge har lenge hatt en ledende rolle internasjonalt på feltet, blant annet gjennom solid støtte til utdanning over bistandsbudsjettet, og ved den såkalte ”jentemilliarden” kanalisert gjennom UNICEF, øremerket utdanning.

Likevel, norske myndigheter må gjøre som de har lovet i Soria Moria II; ”lede an i det internasjonale arbeidet for å innfri alle barns rett til utdanning” samt ”prioritere  kvinners rett til helse, utdanning og politisk deltakelse”, Det er viktig å understreke overfor samarbeidspartnere og -stater at utdanning er et offentlig ansvar og må prioriteres i alle lands statsbudsjetter.  Det er en forutsetning for å bygge solide samfunn og bidra til fattigdomsbekjempelse!

Må prioritere utdanning
I henhold til Global Monitoring Report 2011, er 42 prosent av alle barn som ikke får skolegang, barn som lever i og har opplevd kriser og konflikter. Følger vi ikke opp disse gruppene, vil tusenårsmålet ikke nås og retten til utdanning vil for millioner barn og unge være en saga blott.

Økt langsiktig bistand fra det internasjonale giversamfunnet er en forutsetning når unntakstilstand er et faktum.

I Soria Moria har regjeringen videre understreket at den vil ”arbeide for at utviklingsland får større politisk handlingsrom i utformingen av nasjonale utviklingsstrategier, og styrke fattige lands kapasitet og mulighet til å fremme sine interesser i IMF [og] Verdensbanken”.

Fire år før fristen for tusenårsmålene og midtveis i regjeringsperioden er det viktig å se resultater av regjeringens målsetting. I dag gjennomføres innstramming i statsbudsjettene i de fattigste landene, som gjør det vanskelig å prioritere utdanning.

Ikke tål så inderlig vel ...
Vi krever videre at norske myndigheter utfordrer giverlandene til å bidra økonomisk slik de har lovet; ikke bare redde fallitte banker, men også sørge for barns utdanning. Øverlands oppfordring om at man ikke skal tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv, gjelder fremdeles: ”Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap/og tenke på hva der gir vinning og tap! /Du må ikke skylde på åker og fe /og at du har mer enn nok med det!

Lisa gått på skolen i over 250 år. Nå er det på tide at alle jenter i hele verden får  utdanning og like gode muligheter som norske Lisa. Vår historie gir de beste argumenter for hvor viktig utdanning er for utvikling og velstand. Hva somler vi etter? Gi Lisa en skoleplass NÅ!

GCE-nettverket i Norge
Mimi Bjerkestrand, leder i Utdanningsforbundet
Anette Remme, leder i SAIH
Svein Grønnern, generalsekretær i SOS-Barnebyer
Lars Ødegård, generalsekretær i Norges Handikapforbund
Kjersti Fløgstad, generalsekretær i UNICEF Norge
Vigdis Lian, leder i Den norske UNESCO-kommisjonen
Stein Grøtting, leder i Skolenes landsforbund
Kari Vestbø, daglig leder Hei verden
Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen
Tove Romsaas Wang, generalsekretær Redd Barna

Denne kronikken stod på trykk i Bergens Tidende tirsdag 8. mars 2011.