Min lærersøndag besto av tanker for neste uke. Planlegging og retting til elevenes og klassens beste. Nå er jeg riktignok tillitsvalgt på heltid, men som lærer gikk det alltid med ett par timer av søndagen. Minst.

Ukeplaner til klassen i minst tre versjoner for at alle elevene skulle få oppleve oppgaver etter deres mestringsnivå. Og da hadde jeg ikke engang begynt på de individuelt tilrettelagte ukeplanene.

Fagene jeg underviste i var det også viktig å sette seg inn i. Gjennomgang av kilder og oppgavevalg for ukens tema sysselsatte ofte hodet på en søndag. Samt lese gjennom ukas stoff. Enten for å fordype, eller for å repetere.

Prøver eller hjemmeoppgaver skulle også rettes. Søndagen er en dag som gir mulighet for dette, og ofte blir kvelden sein før dagens dyst ble avsluttet. Målet om å få sett en film sammen med kona før natta kom var ikke alltid realiserbart. Noen ganger på grunn av mitt behov for å komme i mål med ukas forarbeid eller etterarbeid. Andre ganger fordi kona måtte jobbe. Hun er sykepleier.

Tilbakemeldinger til elevene ble forsøkt gitt på måter som skulle stimulere dem til å ta tak i egen læring, samtidig som de skulle fortelle elevene hva de kunne, og hva de burde jobbe mer med. Motivere. Formulere. Formulere rett. Motivere!

Så over til årsplaner, fagplaner. Læreplaner. Formulere mål for opplæringen.

Noen tanker til de som sliter mest, og noen tanker til de som trenger en ekstra utfordring. Noen tanker til dem som ikke har det så bra hjemme. Til dem som har kjærlighetssorg eller som er hodeløst forelsket. For å få dem på gli eller holde dem i gang.

Søndagen ... Hviledagen. Ingen overtid for oss pedagoger. Timene var nødvendigvis ikke viktigst.

Men jeg gjorde det fordi jeg likte det. Fordi jeg elsker yrket mitt. Fordi jeg ville elevene vel. Fordi jeg har hatt frihet til å tolke jobben min og realisere mine behov for å hjelpe unge mennesker til å forstå verden. Forstå verden bedre. Engasjere seg. Lære. Samarbeide. Anvende kunnskap. Bli glad i verden. I livet. Fordi jeg er glad i verden, livet og læringen. Og ikke minst menneskene.

Den dagen jeg blir fratatt tilliten til at jeg kan løse denne oppgaven, forsvinner også lysten til å løse den. Lysten til å bruke søndagen til å tilrettelegge neste uke for andre. Den dagen tilliten forsvinner til at jeg faktisk vil lære noe til andre, er pedagogen i meg død.

Jeg utdannet meg til lærer. En del av det å være lærer er å bry seg ut over det å kunne være profesjonell.

For pedagogens søndag er ingen hviledag. Den dagen dere tvinger pedagogene å skrive overtid på søndager er skolens hjerte dødt!

Det skal dere vite, de av dere som vil ta fra pedagogene friheten til å løse oppgavene.

Det skal dere vite, de av dere som ikke lytter til skolens puls når rytmen i lærernes arbeidsår skal bestemmes.

Det skal dere som sitter med ansvaret i KS kjenne til.

Innlegget stod på trykk i Oppland Arbeiderblad torsdag 26. januar.