Saken gjaldt erstatningskrav mot Kristiansand kommune for skader som følge av mobbing i barneskolen i årene 1987 til 1993. Grunnlaget for erstatningskravet var skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd, som lyder:

«Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt…..»

Høyesterett - erstatningskrav mot kommune etter mobbing i barneskolen

Kort om faktum
Eleven var født i 1981. Han ble født med en arvelig kreftsykdom i øynene, noe som førte til at det ene øyet ble fjernet og erstattet med et glassøye da han var et halvt år gammel. Han begynte ett år for tidlig på skolen på grunn av høy intellektuell funksjonsevne. Her ble han mobbet av sine medelever, inntil han etter søknad fra foreldrene kom i en ny klasse, og fikk gå sjette klasse om igjen. Han gjennomførte deretter ungdomsskolen og videregående skole uten problemer.

Mobbingen skjedde ved at han gjennom flere år ble isolert av sine medelever og plassert nederst på klassens sosiale rangstige. Han ble beskrevet som en «hakkekylling».

I 2000 begynte han på sivilingeniørstudier ved NTNU. Fra 2002 hadde han forsinket studieprogresjon. I løpet av 2007 avbrøt han studier pga. psykiske plager. Det ble avdekket at han, med bakgrunn i plagene på grunnskolen, led av posttraumatisk stresslidelse, sosial fobi og depresjon. Han har nå formell permisjon fra studiet og er, etter å ha mottatt rehabiliteringspenger fra 1. august 2007, innvilget tre års uførepensjon fra NAV.

Kort om dommen og dens begrunnelse
Høyesterett la til grunn at både tingretten og lagmannsretten hadde funnet det bevist at eleven ble utsatt for massiv psykisk mobbing fra medelever. Det ble også lagt til grunn at elevens skader medførte inntektstap for ham, og at det var årsakssammenheng mellom mobbingen og inntektstapet.

Spørsmålet for Høyesterett var hvilke krav eleven kunne stille til at skolen skulle forhindre mobbingen, og om disse kravene var tilsidesatt.

Noen tiltak ble truffet for å stanse mobbingen. Men det meste ble overlatt til klassestyreren, som forsøkte å gjøre sitt beste for at eleven skulle finne seg til rette i klassen. Hennes målsetting var at de involverte skulle skvære opp og bli venner. Det var tydelig at både skolens og PPTs utgangspunkt for de tiltak som ble satt inn, var at elevens sosiale umodenhet var hovedårsaken til problemene hans, og dette måtte følgelig forbedres.

Det ble gjort lite for å irettesette mobberne, noe Høyesterett mente var feil.

Det var dessuten en feilvurdering av skolens ledelse å legge det meste av ansvaret for håndtering av konflikten på klassestyreren. Skolens ledelse burde ha benyttet sin posisjon og myndighet til selv å gripe inn overfor mobbingen.

Høyesterett kom til at skolebarn og deres foreldre har en berettiget forventning om at skolen gjør det som står i dens makt for å avdekke, avverge og motarbeide mobbing. Selv om det etter bevisvurderingen ble slått fast at eleven ikke ble utsatt for trakassering fra klassestyreren eller andre voksne ved skolen, fant Høyesterett at de krav eleven med rimelighet kunne stille til skolen, var tilsidesatt i dette tilfellet.

Kommunen ble idømt erstatning på kr 926.925, i tillegg til saksomkostninger på kr 374.122,-.

Vår vurdering av dommen
Det er første gang Høyesterett har behandlet kommunens erstatningsansvar for de skader som voldes ved elevmobbing. Andre erstatningssaker har tidligere vært til behandling av Høyesterett, men da har grunnlaget vært at elever ikke har fått tilstrekkelig tilrettelagt undervisning, eller kommunen er blitt erstatningsansvarlig for at elever er skadet på turer o.l. i skolens regi.

På den tiden mobbingen skjedde gjaldt kommunens forpliktelser etter grunnskoleloven. I dag har vi fått kap. 9a i opplæringsloven. Høyesterett la til grunn at opplæringsloven § 9a-3 stiller de samme krav til elevenes arbeidsmiljø som det som fulgte av grunnskoleloven.

Dette innebærer at dommen også har betydning for kommunens forpliktelse etter § 9a-3 til at elevene har et godt arbeidsmiljø.

Det forelå i denne saken ikke noen formelle regler om hvilke prosedyrer som skulle følges på skolen i mobbesaker. I dag gir opplæringsloven § 9a-3 nærmere anvisning på dette.

For det første skal skolen aktivt og systematisk jobbe for å fremme et godt psykososialt miljø, der den enkelte elev kan oppleve trygghet og sosial tilhørighet.

For det andre skal den tilsatte på skolen, som får vite eller får mistanke om at en elev blir utsatt for bl.a. mobbing, snarest undersøke saken og varsle skolens ledelse, og om nødvendig straks selv gripe inn dersom det er mulig.

For det tredje fins det i dag regler om hvordan skoler skal behandle krav fra foreldre om tiltak som gjelder det psykososiale miljøet, herunder mobbing. Slike krav skal behandles etter forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Dette innebærer at de skal behandles raskt – uten ugrunnet opphold. Foreldrene skal ha innsyn i sakens dokumenter, de skal bli hørt, de har krav på begrunnelse for det vedtaket skolen fatter, og de har klagerett.

Hvilke forebyggende tiltak må skolen sette inn?
Dagens regelverk krever at skolen jobber aktiv og systematisk for å hindre mobbing. Det er derfor viktig at skolene/kommunene utarbeider planer, diskuterer temaet, og ellers oppfyller sin forpliktelse etter lovens § 9a-3 første ledd.

Hvilke tiltak må skolen sette inn i en konkret sak?
Ingen saker er like, og ett tiltak i en sak, trenger ikke være det riktige i en annen sak.

Men det som kan trekkes ut av dommen er i hvert fall følgende:

• Skolens ledelse må selv ta ansvaret for å gjøre hva som er mulig for å stoppe mobbingen
• Den må ikke overlate ansvaret til en lærer eller til klassestyreren
• Tiltak må først og fremst rettes mot mobberne i form av samtaler, irettesettelse
• Mekling er ofte et lite egnet tiltak i alvorlige mobbesaker der styrkeforholdet mellom mobbeoffer og mobber(e) er ujevnt.