Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne og heller ikke om jeg burde bruke tid på å skrive et innlegg her. Løpet i forhold til kartlegging er trolig kjørt. I en tid da kunnskap om hvordan mennesker lærer viser at ulike personer har ulikt potenisale og møter kunnskap på ulik måte, velger ansvarshavende myndigheter å ta til ordet for instrumentelle verktøy som bygger på tanken om at alle må inn i den samme ramma for å godkjennes for et godt nok liv i samfunnet. Ruller du ikke skikkelig på r-en kan det gå deg riktig ille. Du kan jo bli kulturminister! Makta over det pedagogiske livet i barnehagen har blitt overtatt av embedsfolk som har staka ut en kurs for 'framtidas' Norge, og et fåtall av pedagogene som er ansatt i barnehagene protesterer. Noen sier til og med hjertelig velkommen til kartleggingsverktøy fordi det viser at vi gjør noe. Noe skikkelig liksom. Hvorfor klarer vi ikke å vise hva vi faktisk driver med? Hvorfor klarer vi ikke å snakke barnehagens eget språk? Hvorfor lar vi skole, kommuneadministrasjon, departement, regjering og økonomifokuserte organisasjoner som OECD styre innholdet i barnehagen? Hvor blir det av fagstemmen til førskolelæreren? Den som snakker om tverrfaglige prosjekter som skal fremme barns lærelyst og kompetanse på mange områder på en gang? Den som vet at barn erfarer seg til kunnskap gjennom bruka av kropp, tanke og samspill med mennesker og fysisk mijlø? Har førskolelærere noen gang sluttet å være opptatt av språkutvikling for eksempel? Det kan virke som om verden utenfor barnehagen tror det, men i alle 15 år har jeg lest, rimet og reglet, sunget sanger opp og ned i mente, fiklet med fingre og tær (te-lill, to-lill og lille petter spillemann)drevet med tekstskaping, lagd tøyseord og funnet alt mulig som kan rime på brille - og jeg har dokumentert det gjennom små notater eller i logg og det har vært mulig å følge progresjonen gjennom ukeplanene. Men noen der ute (oppe?) tror ikke på meg eller har ikke tillit til at jeg gjør det jeg skal. Og det som kjennes kjipt ut akkurat nå, er at jeg var en av dem som virkelig argumenterte for at vi måtte komme inn under KD. Ikke visste vel jeg at det skulle gå kort tid før barnehagen måtte bære ansvar for at skolen og lærerne der ikke får det til. Som om mer av det samme (som ikke funker) kommer til å funke? Hvis vi maser enda mer om bokstaver og tall og maser enda mer på at barn må lære å sitte stille for at de skal kunne lære så skal vi liksom bli best i verden? Og hvorfor er det så viktig? Å bli best på kåringene? Sier det noe om ekte livskvalitet, om det levende livet? Undersøkelser viser at mange kommuner og barnehager allerede språkkartelegger alle barn. Det viser seg også at mange barnehager har førskolegrupper for de eldste barna som har opplegg som likner latterlig mye på 'late-skole'. Kopiark med tall og bokstaver og fargelegginsoppgaver og 'rett-eller-feil-mentalitet'. De må jo forberedes til de skal på skolen! Kanskje de heller hadde trengt å vite helt sikkert hvor doen er på skolen, eller hvem de kan snakke med om noe skulle bli kjipt? Eller bruke tid på de store spørsmålene om livet, døden og om lungene er en del av puppene eller ikke? St.melding 41 er full av lovnader om at barnehagens oppgave nettop er å forberede ungene til skolestart og til alt de skal lære seinere i livet. Hva med det livet de lever nå? I dag? Hva med forskning som viser at musikk, bevegelse, estetikk har stor betydning for menneskets læringspotensiale? Hvor blir det av tanken om det lekende mennesket - det kreative mennesket? Samfunnet vil jo gjerne ha disse egenskapene hos voksne - eller kanskje ikke... For 5 åringer i dag, starter alvoret for tidlig. Noen er bare 4,5. Om jeg skulle ønske meg noe på vegne av ungene måtte det være fagsterke pedagoger som var aktive og engasjerte i jobben sin og som sto opp for den tidlige barndommens rett til å være lekende i sitt læringsuttrykk. Som inspirerte til kunnskapstørst og nysgjerrighet og som gikk livet og kunnskapen i møte - sammen med barna - i prosjekter, individuelt og i grupper, med barn på samme alder og med barn på tvers av aldersgrupper, ute og inne, i skogen og i byen, i dype filosofiske samtaler og i konkret og nyttig arbeid, malende eller snekrende, drømmende eller målretta. Ikke sittende bak et skrivebord med kartleggingsbrillene på. Du kan - du kan ikke. Du kan - du kan ikke. Du kan - du kan ikke...