Så lenge Norge var fattig, ble ikke skoler lagt ned av økonomiske grunner. I dag, når Norge er et rikt land, blir skoler lagt ned av økonomiske grunner, sa professor Karl Jan Solstad på en konferanse om skolenedlegging på Høgskolen i Nesna 3.mars.

Fra 1990 og fram til 2005 ble ca. 20 % av skolene i Nordland lagt ned. Denne utviklingen har fortsatt også etter 2005, dette ser vi daglig i avisene. Det er de rene barneskolene som legges ned.  De fleste har under 20 elever. Men i dag ser vi en tendens til at stadig større skoler blir lagt ned. I tillegg blir avstanden til neste skole stadig lengre. Det betyr at elevene også må pendle stadig lengre.

Seigpining driver skolen til frykt og kamp for å overleve. Vi ser kamp mellom bygder og skoler og usikkerhet når forslag om nedlegging kommer år etter år i kommunestyret. De som tar initiativet er oftest rådmenn og politikere, og da er det ofte økonomien som er hovedbegrunnelsen. Innsparte midler etter ei skolenedlegging, forblir i skolesektoren i en kort periode. Midlene er fort over på andre områder.
Solstad mener at når privatskoler etableres i mange bygdesamfunn, så er det et uttrykk for at folk er opptatt av å berge grendeskolen. Skolen er ofte et lokalt symbol for fellesskap. Det er derfor legitimt å ta hensyn til lokalsamfunn når man prøver å legge ned en skole. Og det er viktig å merke seg at lærerens stedsidentitet preger skolens innhold, at skolen er en arena for sosial læring og kultur. Skolen er en kulturbærer og kulturskaper.
Det er kvalitet i små skoler, de er verken bedre eller dårligere enn større skoler. Det finnes ikke forskningsmessig belegg for å hevde noe annet. Det er synsing, sa Karl Jan Solstad.