For en del år tilbake observerte jeg undervisning ved flere high schools i USA, mellom annet en skole som hadde vært nivådifferensiert ('tracked') i mange år. En gruppe lærere jobbet for å avskaffe dette systemet fordi de var overbevist, både ut fra egen erfaring og ut fra tilgjengelig forskning) om at det ikke fremmet noen elevers læring, heller ikke de flinke. Jeg leste selv en rekke av de forskningsstudiene de refererte til, og det var ganske overbevisende. Av ren interesse fulgte jeg over tid noen klasser på lavt nivå, og skjønte da for fulle hvorfor vi i Norge forlot linjedeling i ungdomsskolen. Det var ingen lærere som frivillig ønsket å undervise på lavere nivå, og dermed fikk disse elevene, som trengte det mest, de dårligste lærerne. Jeg hørte stadig når jeg snakket med elevene: "we are the ones who can't learn", og denne manglene tillit til egen evne til å lære ble selvsagt bekreftet, delvis fordi de derfor ikke gadd å gjøre noe særlig. Det sier seg selv at læringsmiljøet ble ekstremt dårlig. Jeg skjønner jo at det ikke må bli slik, men selve systemet med nivådifferensiering gjorde at det var en nærliggende konsekvens.
Nå greide den gruppen av lærere jeg nevnte å omgjøre systemet og skolen ble 'untracked'. Jeg fulgte selv to klasser som tidligere hadde vært forbeholdt de aller flinkeste, men der det ble mulig for de som ikke hadde så gode resultater tidligere å komme inn, og jeg snakket mye med nettopp disse elevene. Det de fortalte meg om forskjellen i motivasjon ved å være i klasser med bare andre svake elever og det å være i klasser med både flinke og mindre flinke, forsterket min overbevisning om at blandede klasser faktisk er best. Nå var denne klassen lagt opp med mye samarbeid og tuftet på prinsippet om at man lærer best gjennom å undervise andre. Flinke elever tror ofte de kan ting helt til de blir nødt til å lære det bort, og det jeg så, var i hvert fall at også de flinke tjente på å være i blandet klasse.
