Historikken kjenner vi godt. Fra da det amerikanske politiet skjøt fire demonstranter i Chicago i 1886, opp gjennom de harde trettiåra, tøffe tak under de store verdenskrigene til internasjonal solidaritet og anti-militarisme. Arbeiderbevegelsen har stått fremst i rekken og kjempet frem rettigheter man høster fruktene av i dag. Vi bør alle sammen, organisert eller ikke, ofre en tanke eller to og rette en velfortjent takk til de som har gått stien før oss.  

Men nå er det vår tur til å tråkke i marken og holde stiene åpne for de som kommer etter oss. Som det heter; «We do not inherit the earth from our ancestors; we borrow it from our children.” 

Og jeg håper vi er beredt, for det mangler ikke på saker å engasjere seg. Både internasjonalt og nasjonalt er det store utfordringer som trenger kraftige tiltak for å løses. Hver dag møtes vi av dypt tragiske bilder fra den helt vanvittige krigføringen på Gaza, de russiske overgrepene i Ukraina, den enorme humanitære krisen i Jemen, politisk undertrykking i Myanmar, diktatur i Nord-Korea, helsekrisen i Venezuela, angrepet på kvinner og arbeidernes rettigheter i USA, trusselen mot utdanningssystemene verden over der ekstreme grupperinger forsøker diktere og sensurere innhold og objektive fakta. Og over alt dette ligger den største utfordringen av dem alle, klima – og miljøkrisen som allerede rammer store deler av verdens befolkning hardt. 

Her hjemme er vi heldigvis forskånet fra de verste av disse hendelsene. Den posisjonen forsterker likevel bare ansvaret vi har i kampen mot undertrykking, i kampen for arbeidernes rettigheter og i kampen for internasjonal solidaritet og fred. Utdanningsforbundet Innlandet har forpliktet seg til å gjøre vår del, og vi er glade for at vår fagforening engasjerer seg sterkt gjennom den internasjonale sammenslutningen av lærerorganisasjoner, EI.  

Så er det langt ifra rosenrødt i vår relativt trygge havn i Innlandet. Sett fra vår side er noe av det mest utfordrende vi står ovenfor det som må beskrives som en uthuling av velferdsstaten og det offentlige sikkerhetsnettet de som gikk før oss har bygd opp. Våre medlemmer i barnehager, skoler, i støttesystemene og innenfor universitets – og høgskolesektoren forteller om svært alvorlige tilfeller i både kommunal, statlig og privat sektor. Det drives nærmest rovdrift på den viktigste ressursen vi har, de som jobber i utdanningssektoren. En kraftig underfinansiering av de offentlige velferdstjenestene gir seg utslag i stort sykefravær, manglende bemanning, kompetanseflukt, usikkert arbeidsmiljø og ledere som ikke gis mulighet til å oppfylle samfunnsmandatet.  

Nylig publiserte SINTEF en rapport om «Relasjonelle og emosjonelle krav og belastninger i arbeidet,» der de slår fast at utfordringene for mennesker som jobber med mennesker er todelt. På den ene siden opplever mange at det å jobbe med barn og unge gir svært mye positiv energi og engasjement, mens mange samtidig hver dag kjenner på de emosjonelle belastningene av ikke å strekke til eller ha gode nok forutsetninger for å gjøre jobben sin.  

Spørsmålet Utdanningsforbundet Innlandet stiller, sammen med våre medlemmer, er hvor lenge vi kan tåle den manglende sammenhengen mellom krav og ressurser. Vi er svært bekymret for om vi klarer opprettholde den forventede kvaliteten dersom ikke utdanningssektoren, og legg gjerne til hele velferdssystemet, prioriteres på en helt annen måte enn hva som nå er tilfellet. Endringer i barnehage – og skolestruktur kan gjerne gjemmes bak en tanke om sterkere fagmiljøer eller håp om at kvaliteten skal bli bedre, men sannheten er at dette i all hovedsak er økonomisk motivert.  

Dermed ender vi opp med en grunnleggende problemsstilling; hvor lenge skal vi tåle at helt essensielle samfunnstjenester underfinansieres? Strikken er strukket langt nok. Skal vi klare å sikre trygghet og kvalitet i velferdstjenestene, må vi nå si at nok er nok.